Monitorering og reversering av nevromuskulær blokade ved generell anestesi – en tverrsnittsundersøkelse av anestesipersonells praksis og vurderinger

Sammendrag

Bakgrunn: Bruk av nevromuskulær blokade er en integrert del av dagens anestesipraksis, og risiko for restcurarisering er til stede. Dette kan medføre postoperative lungekomplikasjoner. «Norsk standard for anestesi» gjør monitorering av nevromuskulær blokade obligatorisk. Studier har vist varierende kunnskap om og bruk av nevromuskulær monitorering og reverserende medikamenter blant anestesipersonell.

Problemstilling: Hvordan vurderer og praktiserer anestesipersonell bruk av nevromuskulær monitorering og reversering av nevromuskulær blokade?

Metode: Metoden er en tverrsnittstudie gjennomført som en nettbasert spørreundersøkelse blant anestesipersonell. Spørreskjemaet ble utviklet av en prosjektgruppe bestående av masterstudenter, vitenskapelig ansatte ved en høyskole og anestesileger ved et universitetssykehus.

Resultat: Totalt 167 av 500 anestesipersonell gjennomførte hele spørreundersøkelsen, hvorav 108 (64,7 %) var anestesisykepleiere og 59 (35,3 %) var anestesileger. Dette ga oss en svarprosent på 33,4 prosent. De fleste i utvalget oppga at de ikke alltid benyttet objektiv monitorering ved bruk av nevromuskulær blokade. Anestesisykepleiere benyttet nevromuskulær monitorering signifikant oftere enn anestesileger, mens analysene ikke viste signifikant forskjell mellom dem som har jobbet ett til fem år i yrket, og dem som har jobbet lenger. Nesten alle respondentene oppga at de benyttet objektiv nevromuskulær monitorering i vurderingen av om reverserende medikamenter skulle gis. Nevromuskulær monitorering lå til grunn for valg av medikamentene sugammadex eller glykoperron-neostigmin hos 72,5 prosent av respondentene. En av fem valgte alltid enten det ene eller det andre medikamentet, eller de oppga at valg av type medikament var tilfeldig.

Konklusjon: Anestesipersonell fulgte ikke alltid anbefalingen om å benytte nevromuskulær overvåkning ved bruk av nevromuskulær blokade. Valg av reverserende medikament synes også noe tilfeldig. Kunnskapen omkring vurdering og bruk av nevromuskulær monitorering må fremmes, slik at anestesipersonellet følger anbefalt praksis. 

ENGLISH ABSTRACT

Monitoring and reversal of neuromuscular blockade in general anesthesia – a cross-sectional survey of anesthesia personnel practice and assessments

Background: The use of neuromuscular blocking agents is an integrated part of current anesthesia practice, and the risk of residual curarisation is present. This may lead to postoperative respiratory complications. “The Norwegian standard of anesthesia” makes monitoring of neuromuscular blockade mandatory. Studies have shown varying knowledge about and use of neuromuscular monitoring and muscle relaxant reversal agents among anesthetists.

Research question: How do anesthetists assess and practice the use of neuromuscular monitoring and reversal of muscular blocking agents?

Methods: A cross-sectional study conducted as a web-based survey among anesthetic personnel. The questionnaire was developed by a project group consisting of master’s degree students, academic staff at a university college, and anesthesiologists at a university hospital

Results: A total of 167 out of 500 anesthetic personnel conducted the whole survey, where 108 (64.7%) were nurse anesthetist and 59 (35.3%) were anesthetists. This resulted in 33.4 percent response rate. The anesthetic personnel had good knowledge on how to prevent postoperative residual curarisation. Most of the respondents reported that they did not always apply objective monitoring when administering muscular blocking agents. Nurse anesthetists used neuromuscular monitoring significantly more often than anesthetists, while analyses showed no significant difference between those who had worked one to five years in the profession and those who had worked longer. Almost all stated that they used objective TOF monitoring when assessing whether to administer
reversal agents. Neuromuscular monitoring was the basis for selection of the drugs sugammadex or glycoperronium-neostigmine in 72.5 percent of the respondents. One fifth always chose either one or the other drug, or that the choice was random.

Conclusion: Anesthetic personnel did not always follow the recommendation to use neuromuscular monitoring when administering muscular blocking agents. The choice of reversing agent also seems somewhat random. Knowledge about the assessment and use of neuromuscular monitoring must be promoted so that the anesthesia personnel follow recommended practice.