«Å avslutte et kapittel»

– Intensivsykepleieres erfaringer med etterlattesamtaler etter organdonasjoner

Sammendrag

Bakgrunn: Intensivsykepleiere er sterkt engasjert i organdonasjonsprosessen. De beskriver arbeidet med organdonorer som meningsfullt og viktig, men også faglig og emosjonelt krevende. Spesielt er ivaretakelsen av organdonorenes pårørende utfordrende. Pårørende gjennomgår en stor belastning under organdonasjonsprosessen og har behov for oppfølging i ettertid. I Norge tilbys derfor etterlatte etter organdonasjoner en etterlattesamtale.

Hensikt: Å utforske intensivsykepleieres erfaringer med å delta i etterlattesamtaler etter organdonasjoner, og deres refleksjoner rundt hva som gjør samtalene vellykket.

Metode: Studien har et kvalitativt, utforskende design. Det er gjennomført semistrukturerte individuelle intervju med ti intensivsykepleiere i perioden desember 2020 til januar 2021. Inklusjonskriteriene for rekruttering innebar at informantene skulle ha gjennomført én eller flere etterlattesamtaler med pårørende til organdonorer ved seksjonen de nå var ansatt i, i løpet av de siste tre år. Informantene ble rekruttert fra tre intensivavdelinger ved Oslo Universitetssykehus ved hjelp av fag- og donorsykepleiere. Dataene er analysert med tematisk analyse.

Resultater: Informantene beskrev en ambivalens i sine erfaringer med etterlattesamtaler. De opplevde samtalene som givende og bearbeidende, men på samme tid krevende og utmattende. Videre reflekterte informantene over hva som gjør samtalene vellykket fra deres perspektiv. De anså sin egen rolle i samtalene som viktig. Spesielt var deres relasjon til de etterlatte av betydning. Forberedelser bidro til å gjøre samtalene vellykket. Etterlattesamtalene burde tilpasses de etterlatte og gi dem svarene de trenger for å gå videre.

Konklusjon: Studien kan tjene til at intensivsykepleiere uten erfaring fra etterlattesamtaler får innsikt i hva som bidrar til å gjøre samtalene vellykket. Kollegaveiledning kan synes gunstig for å bygge kompetanse i å avholde etterlattesamtaler. Videre bør forskning på etterlattesamtaler etter organdonasjoner ta for seg hva de etterlatte ønsker seg ut av samtalen.

“To close a chapter”– Critical care nurses experiences with follow-up conversations after organ donation

Background: Critical care nurses are strongly involved in the process of organ donation. They describe this work as meaningful, but also professionally and emotionally demanding. Taking care of the organ donor’s family is especially challenging. Organ donor’s family members are experiencing severe emotional distress. Therefore, in Norway they are offered a follow-up conversation.

Aim: To explore critical care nurse’s experiences with participating in follow-up conversations after organ donations, and their reflections about what makes the conversations successful.

Methods: The study has a qualitative, explorative design. Semi-structured interviews were conducted with ten critical care nurses in the period from December 2020 to January 2021. The informants was recruited from Oslo University Hospital. Thematic analyze has been used in analyzing the data.

Results: The informants described an ambivalence in their experiences of follow-up conversations. They discussed what made the conversations successful and saw their role in the conversation as important. The conversation should be well prepared, individualized and give the families necessary answers.

Conclusion: The study can serve to give insights in what makes follow-up conversations successful. Future research should focus on what the family wants out of the conversation.