Anestesisykepleie i et globalt perspektiv

Historisk tilbakeblikk

Etter William T.G. Mortons vellykkede demonstrasjon av eter anestesi i Boston 16. oktober 1846, spredte nyheten om smertefri kirurgi seg raskt over hele verden (2). I løpet av noen uker ble eter gitt i London, Paris og andre europeiske hovedsteder (7). Den første eter-anestesien ble gitt på Rikshospitalet i Oslo i 1847 (14), og da hadde nyheten til og med nådd så langt som til Australia (7). Disse første anestesiene ble hovedsakelig administrert av medisinstudenter, turnusleger eller hvem som helst som var tilgjengelig, noen ganger til og med familiemedlemmer (2,7,15). Imidlertid var disse tilfeldige anestesørene ofte mer interessert i det kirurgiske inngrepet enn anestesien, noe som kunne føre til dødsfall som følge av blant annet asfyksi og aspirasjon (15).

Siden leger mange steder betraktet anestesi som et for smalt og uinteressant felt med for lav status, ble sykepleiere ansett som en mer stabil arbeidskraft som kunne læres opp til å administrere anestesi under tilsyn (2). Sykepleie som yrke var under utvikling på denne tiden, spesielt som et resultat av borgerkrigen i USA og Krimkrigen i Europa (6). Derfor mente kirurgene at kvinnelige sykepleiere som anestesører ville akseptere en underordnet rolle og lav lønn og være mindre interessert i kirurgisk teknikk, samtidig som de også var dedikerte og intelligente nok til å utvikle et høyt ferdighetsnivå (2,7,15).

Anestesisykepleie utviklet seg først i USA ved hjelp av pionerer som Catherine Lawrence og Sister Mary Bernard Sheridan, før det spredte seg til Europa og andre deler av verden (2,15). Særlig Alice Magaw, som jobbet på Mayo Clinic i Minnesota med kirurgen Charles Mayo på slutten av 1800-tallet, ble kjent for sin dyktighet med administrering av eter med open-drop-metoden (2). Tidlig på 1900-tallet publiserte hun sine observasjoner fra 1 092 anestesier i St. Paul’s Medical Journal; sannsynligvis den første gangen en anestesisykepleier publiserte sine funn i et medisinsk tidsskrift (15). Magaw understreket behovet for å vurdere og forberede pasienten preoperativt, være årvåken når man dryppet eteren, og balansere anestesi basert på pasientens tilstand og operasjonstiden (2).

Utviklingen av anestesisykepleie i Europa ble drevet frem av behov under første og andre verdenskrig og mangel på spesialiserte leger (4,6). I Norge administrerte sykepleiere anestesi under veiledning av kirurger helt frem til 1940-tallet (14). Dr. Nils Backer Grøndahl kommenterte i 1920 viktigheten av ferdigheter når man administrerer anestesi, og mente at kun de mest dyktige sykepleierne burde trenes til denne jobben (14). I Storbritannia populariserte dronning Victoria bruk av kloroform under fødsel, men etter et dødsfall grunnet kloroform ble leger anbefalt å administrere anestesi, noe som favoriserte medisinsk spesialisering (6). Til tross for at britiske sykepleiere administrerte anestesi under første verdenskrig, demonstrerte en artikkel publisert i The Lancet ved slutten av krigen utbredelsen av legestandens fiendtlighet mot en praksis som hadde vært beleilig i krigstid (6,16). Dette resulterte i at anestesisykepleie aldri fikk fotfeste i Storbritannia eller i tidligere britiske kolonier som Canada, Australia og New Zealand.

Utvikling til en profesjon

Til tross for konflikter knyttet til profesjonelle grenser, oppgavedeling og utdanningsnivå, utviklet en sterk anestesisykepleierrolle seg blant annet i USA (2,17), mens i Tyskland og noen andre europeiske land mistet sykepleiere retten til å praktisere som anestesisykepleiere etter andre verdenskrig (6). Frankrike, Sveits og de nordiske land­ene var unntakene (17). Parallelt med at anestesisykepleiens popularitet økte, vokste også etterspørselen etter formalisert opplæring for å heve det akademiske nivået. Det første videreutdanningsprogrammet i anestesisykepleie startet i Portland, Oregon i 1909 (2), mens formalisert opplæring i Europa startet hovedsakelig etter andre verdenskrig (14,17). Anestesisykepleierutdanning i andre deler av verden kom senere, og ble for eksempel først introdusert i Kina i 2016 (19). Akademisering av faget fortsetter, og selv om det er variasjoner i utdanningsnivå, har de fleste anestesisykepleiere i verden i dag en etterutdanning i form av et diplom eller en mastergrad (1,17,18,20). I USA er målet å gjøre utdanningen for anestesisykepleiere om til en doktorgrad innen 2025 (17).

I 2021 ble anestesisykepleiere tildelt status som advanced nurse practitioners av International Council of Nurses (ICN) (21). ICN definerer en anestesisykepleier som en avansert klinisk sykepleier med kunnskap, ferdigheter og kompetanse til å gi individuell behandling innen anestesi, smertebehandling og relaterte tjenester til pasienter gjennom hele livssyklusen, uavhengig av helsetilstand. Ifølge ICNs retningslinjer skal anestesi­sykepleieres utdanning ligge på minimum masternivå for å kunne yte anestesisykepleie med høy grad av autonomi (21). På denne måten gir retningslinjene et aspirasjonsmål om profesjonelle standarder for praksis og utdanning som land og myndigheter kan etterstrebe (21).

Globale variasjoner i dagens anestesisykepleiepraksis

ICNs retningslinjer beskriver imidlertid et praksisomfang for anestesisykepleiere som går ut over det som per dags dato er tillatt i de aller fleste land (21). Figur 1 illustrerer anestesisykepleieres rolle globalt.

To globale undersøkelser fra slutten av 1990-tallet (1,10) gir den mest omfattende oversikten over anestesisykepleier rollens globale status, og støttes også av nyere forskning (5,12,18,22). Undersøkelsene tydeliggjør blant annet forskjellene mellom praksis i høy- og lav/middelinntektsland, og i urbane og rurale områder (1). Mens anestesisykepleiere i Skandinavia, Frankrike og Sveits har en relativ selvstendig rolle, fungerer de fleste sykepleiere i for eksempel Tyskland og andre europeiske land som assistenter med lite selvstendighet (4–6). Selv om praksis er lik i de nordiske landene, varierer imidlertid anestesisykepleierutdannelsen fra en mastergrad i Norge til sykehusbasert opplæring i Danmark (20).

USA har den mest tydelig definerte selvstendige rollen, og i noen amerikanske stater praktiserer anestesisykepleiere uavhengig av en lege (22). Dette gjelder også i mange lav- eller middelinntektsland i Afrika og Asia, hvor mangel på anestesileger gjør at det primært er anestesisykepleiere som gir anestesi (17,18). Flere land i Sør-Amerika derimot anerkjenner fremdeles ikke sykepleierprofesjonen innen anestesi (17). Til tross for globale forskjeller i praksis, utdanning og regulering, fant undersøkelsen at anestesisykepleiere var mer like enn ulike (1).

Globalt kan utfordringene anestesisykepleiere møter i sitt arbeid være veldig ulike. I høyinntektsland jobber anestesisykepleiere i svært komplekse høyteknologiske miljøer, mens i mange lav- og mellominntektsland er det mangel på menneskelige ressurser, legemidler og grunnleggende utstyr kombinert med en stor sykdomsbyrde (13). For eksempel er forholdet mellom anestesisykepleiere og -leger i USA omtrent 50/50 med rundt en anestesisykepleier per 8 500 mennesker (23), mens i Uganda, et av de fattigste landene i verden, er det bare 13 anestesileger og 300 anestesisykepleiere til en befolkning på over 30 millioner mennesker (24). Til sammenligning har Norge rundt 1 800 anestesisykepleiere til en befolkning på fem millioner mennesker.

Anestesisykepleie – attraktivt for menn

Historisk sett var anestesisykepleiere hovedsakelig kvinner, men nå er mer enn førti prosent av anestesisykepleiere i USA menn (25). I Norge er 29 prosent av medlemmene i Anestesisykepleierne NSF menn, sammenlignet med mindre enn ti prosent blant sykepleiere generelt. En studie fra 2007 viste at menn tiltrekkes av yrkets autonomi, høyere lønn og tekniske aspekter, samt potensialet for lukrativ betaling av overtidstimer (26). Studien antydet at stigmaet som var forbundet med å være mannlig sykepleier, var mindre for mannlige anestesisykepleiere. Interessen for teknologisk utvikling skapte et bånd med menn i andre helseprofesjoner, og deltakerne i studien opplevde mer respekt, noe som påvirket deres karrieremuligheter. Det er vanskelig å fastslå hvilken innvirkning dette har hatt for anestesisykepleieryrke, men et forholdsmessig høyere antall menn fikk tilgang til lederstillinger raskere enn sine kvinnelige kolleger (26).

Oppgaveglidning, oppgavedeling og samarbeid

Godt samarbeid mellom ulike faggrupper er en essensiell faktor for å sikre pasientsikkerhet og anestesi av høy kvalitet. Spørsmålet om praksisomfang har ført til en polarisering mellom anestesisykepleiere og anestesileger i forhold til arbeidsoppgaver i USA (23). Begge sider har forsøkt å vise at debatten handler om pasientsikkerhet. I 2014 kunne ikke en Cochrane Review konkludere om anestesi gitt av en anestesisykepleier er mindre trygg enn om det gis av en lege, hovedsakelig på grunn av den lave forekomsten av komplikasjoner i anestesi og kompleksiteten av perioperativ omsorg (27).

I mange lav- og mellominntektsland har det vært nødvendig med oppgaveglidning, der oppgaver blir overført fra høyt kvalifisert personell til personell med kortere opplæring, for å møte kirurgietterspørselen (13). Mens oppgavedeling i anestesiteamet, som involverer en viss grad av autonomi samt tilsyn i mer komplekse pasientkasus, er gjeldende modell i Skandinavia (28). Selv om oppgavedeling kan føre til konkurranse og konflikt, blir et godt samarbeid sett på som en viktig faktor for både pasientsikkerhet og arbeidstilfredshet blant anestesisykepleiere (29). Faktorer som god kommunikasjon og respekt for hverandres oppgaver bidrar til samarbeid, mens travelhet, uforutsigbarhet og lite innvirkning påvirker det negativt (30).

Fremtidens utfordringer

Flertallet av verdens befolkning mangler tilgang til trygg kirurgisk behandling innen rimelig tid og kostnad (13). Samtidig er utbrenthet, opioidmisbruk og selvmord utbredt i anestesifaget, og det er behov for å utvikle motstandsdyktighet og øke tilfredshet på arbeidsplassen (13). Det er derfor behov for å gjøre anestesifaget mer attraktivt ved å øke lønnen, muligheter for videreutdanning og karriereutvikling, samt forbedre tilgang til utstyr, medikamenter og andre ressurser, særlig i de fattigste landene (13,18,24). Disse tiltakene kan bidra til å forhindre global migrasjon av fagpersoner fra lav- og middelinntektsland til høyinntektsland.

I tillegg er det behov for å standardisere utdanningen av anestesisykepleiere globalt (1,17,18). IFNA har etablert en godkjenningsprosess for anestesisykepleierutdanninger som overholder deres standarder for utdanning (17,31). Så langt har bare Høgskulen på Vestlandet blitt akkreditert i Norge. Videre bør en samarbeidsmodell som utnytter anestesisykepleieres fulle potensial i anestesiteamet, være en prioritet for fremtiden (23), og ikke bare i tilfeller hvor mangel på legeressurser, krig og den nylige covid-19-pandemien gjør det nødvendig (32).

Operasjonsavdelinger er ansvarlige for en uforholdsmessig stor prosentandel (mellom 20 og 30 prosent) av medisinsk avfall som produseres daglig (33), og engangsartikler utgjør en stor del av anestesiens klimaavtrykk (34). En av de største utfordringene for anestesifaget er derfor å redusere det globale klimaavtrykket og sikre at anestesi er bærekraftig og miljøvennlig uten at det går på bekostning av pasientsikkerhet (34). Dette kan oppnås blant annet ved å øke miljøbevisstheten på arbeidsplassen, engasjere ledere i sektoren og samarbeide med andre helsepersonell, industri og globale organisasjoner (33,34). Bruken av anestesigasser har påvirkning på miljø og atmosfære og må vurderes på lang sikt (35). Anestesisykepleiere kan også spare energi ved å slå av utstyr som ikke er i bruk, og sikre at rester av anestesimidler blir kastet på riktig måte (34). På denne måten kan anestesisykepleiere bidra aktivt i kampen om å bygge et bærekraftig helsevesen for fremtiden.