Intensivsykepleieres beskrivelser av utfordringer i møte med intoksikasjonspasienter i intensivavdelinger – en kvalitativ studie

Studiens hensikt

Studiens hensikt er å utforske utfordringer intensivsykepleiere erfarer i møte med intoksikasjonspasienter i intensivavdelinger.

Forskningsdesign

Studien har et kvalitativt utforskende design som er hensiktsmessig for å gi økt innsikt og forståelse om et tema som er lite utforsket (21). Kvalitativt utforskende design handler om å søke mer informasjon, og målet er å få bedre kunnskap og dybdeforståelse av et fenomen (21,22).

Tilgang til felt, rekruttering og utvalg

Det ble søkt om tilgang til felt ved to intensivavdelinger ved to ulike sykehus i østlandsområdet. To ulike sykehus ble inkludert for å få variasjon i informantenes erfaringer. Forespørsel om å delta i studien ble sendt til avdelingslederne ved de aktuelle intensivavdelingene. Avdelingsleder delegerte til fagsykepleier ansvaret for å sende ut forespørsel om å delta til alle sine ansatte som oppfylte studiens inklusjonskriterier: 1) intensivsykepleiere med minimum to års erfaring i avdelinger hvor de møter intoksikasjonspasienter; 2) intensivsykepleiere som har erfaring med å behandle intoksikasjonspasienter. To års erfaring ble valgt for å sikre at informantene hadde tilstrekkelig erfaring med pasientgruppen. Intensivsykepleiere som ønsket å delta, tok selv kontakt med fagsykepleier som videreformidlet kontakt med førsteforfatter.

Et strategisk utvalg ble valgt for å belyse studiens hensikt på best mulig måte (22). Utvalget besto av 6 intensivsykepleiere, fire fra ett sykehus og to fra et annet sykehus. Informantene var av begge kjønn, og i alderen 29 til 55 år. Erfaring som intensivsykepleier varierte fra 2 til 19 år.

Datainnsamling

Innsamling av data ble gjort ved individuelle semistrukturerte intervjuer. Individuelle intervjuer gir innsikt i erfaring og opplevelse, og gir muligheter for en bedre og dypere forståelse for et fenomen slik det erfares av de involverte, samt variasjoner i erfaringene (22,23). Under intervjuene ble det benyttet en semistrukturert intervjuguide med åpne spørsmål om erfaringer, opplevelser og utfordringer informantene hadde erfart med intoksikasjonspasienter (se tabell 1). Vi formulerte et lite utvalg åpne spørsmål for å legge til rette for at den enkelte informant kunne snakke relativt fritt om egne erfaringer, slik at intervjuet kunne ta den retningen som var naturlig for den enkelte informant. Intervjuguiden ble benyttet som en huskeliste. Spørsmålene ble basert på relevant litteratur og første og andre forfatternes egne erfaringer som intensivsykepleiere.

Informantene var aktive i intervjuene, og beskrev sine opplevelser og erfaringer i møte med intoksikasjonspasienter i intensivavdelinger på en utfyllende og detaljert måte. Intervjuene ble gjennomført i informantenes arbeidstid på et møterom ved det sykehuset hvor informantene arbeidet. Ifølge Tjora (24) er det viktig å gjennomføre intervju på steder informantene kan føle seg trygge. Førsteforfatter hadde hovedansvar for alle seks intervjuene, og andreforfatteren var til stede ved tre av intervjuene. Andreforfatter hadde ansvar for lydopptak og kunne stille oppfølgingsspørsmål ved behov. Intervjuene varte fra 35–65 minutter og ble gjennomført i perioden april–mai 2020. Alle intervjuene ble innspilt og deretter transkribert ordrett. For å ivareta kravet om anonymitet ble dialekt omskrevet til bokmål, slik at informantene ikke kunne identifiseres gjennom språklige særpreg. Datamaterialet besto av 40 transkriberte A4 sider, og det var beskrivende og rikt. Sitater og utsagn som er brukt i artikkelen er hentet fra de ulike informantene.

Analyse

Datamaterialet ble analysert ved bruk av kvalitativ innholdsanalyse basert på Graneheim og Lundmans beskrivelser (25–27). Innholdsanalysen identifiserer både et manifest og et latent innhold av teksten (27). Det manifeste innholdet tar utgangspunkt i det ordrette som fremkom under intervjuene, og i det latente tolket vi som forskere den underliggende meningen i teksten. Analysen har en induktiv tilnærming (26).

Det transkriberte materialet ble lest flere ganger av første- og andreforfatter for å få et helhetsinntrykk. Deretter startet arbeidet med å identifisere meningsbærende enheter som hadde en selvstendig mening i forhold til studiens hensikt. De meningsbærende enhetene ble deretter kondensert og kodet. Arbeidet ble gjort i fellesskap ved at vi satt sammen og jobbet, og vi kommuniserte via delte dokumenter. De meningsbærende enhetene og kodene utgjør i materialet det manifeste innholdet i analysen (26,27). Videre analysearbeid med subtema og tema ble også gjort i fellesskap og i dialog med sisteforfatter. Vi diskuterte tolkninger for å finne ut hva teksten egentlig handlet om, og vi beveget oss nå til det latente innholdet i teksten ved å beskrive en tolkning av den underliggende meningen (26,27). Tema viser en sammenheng med den latente meningen i materialet, og analysen resulterte i to subtemaer og et tema (se tabell 2). Det ble ikke brukt NVivo under analysen. Analysen ble gjort manuelt ved hjelp av fargekoder og tabeller.

Etikk

Studien ble godkjent av Norsk senter for forskningsdata (NSD) (prosjektnummer 655798). Studien er gjennomført i samsvar med Helsinkideklarasjonens etiske retningslinjer (28), og Lovisenberg diakonale høgskole sine retningslinjer for personvern og sikker lagring av forskningsdata. Deltagelsen var basert på informert samtykke. Alle informantene ble forelagt et informasjonsskriv med studiens bakgrunn, formål og informantenes rettigheter ved deltagelse, og de ble informert om at de når som helst kunne trekke seg fra studien uten at det ville få noen konsekvenser. Skjemaet ble signert før intervjuene begynte. Transkripsjonene ble anonymisert, oppbevart innelåst og destruert ved prosjektets slutt.

Intensivsykepleiernes manglende forutsetninger for å gi god sykepleie resulterte i en følelsesmessig belastning

Informantene beskrev det som utfordrende at intoksikasjonspasienter er en svært variert pasientgruppe. Noen av pasientene ligger rolig i sengen og er skamfulle over å være på en intensivavdeling, andre er fysisk og/eller verbalt utagerende. Informantene beskrev at de aldri vet hva som venter dem når de skal ha ansvar for en intoksikasjonspasient. Det at pasientene kunne være aggressive ble opplevd som vanskelig og utfordrende. Slike situasjoner kunne skape frykt, redsel og usikkerhet og ble opplevd som en belastning.

Informantene beskrev en pasientgruppe som de mente ofte faller mellom to stoler. På den ene siden har intoksikasjonspasienter behov for overvåking og/eller behandling av respirasjon og sirkulasjon i en intensivavdeling. På den andre siden kan de være i behov av oppfølging og behandling for sin ruslidelse. Informantene opplevde at det eksisterte lite, eller ingen, oppfølging av pasientene etter at intensivbehandlingen var gitt. Dette mente informantene ble underbygget av at mange pasienter var gjengangere i avdelingene. Informantene fortalte om intoksikasjonspasienter som kom tilbake med varierende hyppighet, og de beskrev en hverdag hvor pasientene som oftest ble sendt hjem uten videre oppfølging eller at de forlot avdelingen på eget initiativ, som oftest i det de våknet til. Informantene mente at mangel på oppfølging ga en følelse av å ikke yte tilstrekkelig helsehjelp og at dette var en følelsesmessig belastning.

Vi har mange gjengangere, det som er frustrerende er at vi ikke hjelper de med det de egentlig trenger. (Informant 2)

En av informantene beskrev at det hadde utviklet seg en følelse av apati for å behandle denne pasientgruppen fordi det ikke var noe egnet behandlingstilbud etter oppholdet i intensivavdelingen. Det igjen ga en følelse av avmakt overfor behandlingssystemet. De fleste av informantene beskrev derimot en følelse av urettferdighet overfor en utsatt pasientgruppe som ikke fikk det behandlingstilbudet de hadde behov for og krav på. Dette ga økt engasjement for denne pasientgruppen. Årsaken til at informantene opplevde at pasientgruppen ikke fikk den behandlingen de hadde krav på, var mangel på et helhetlig pasientforløp som inkluderte oppfølging etter oppholdet i intensivavdelingen. Informantene mente det kunne være brudd på intoksikasjonspasientenes rettigheter at de ikke tilbys mer hjelp og ikke får den behandlingen de har krav på.

Dette er en pasientgruppe som er mye større enn vi erkjenner, og som trenger vår hjelp. Vi gir ikke den hjelpen de egentlig trenger. Hadde man studert dette, så hadde det sikkert vært hjemlet i lovverket at de har rettighetene sine på plass, men det får de ikke. Det er ikke noe system, de går rett fra intensiv og hjem. (Informant 3)

Informantene opplevde det også følelsesmessig utfordrende å se hvordan noen mennesker kan «gå til grunne» som følge av sin avhengighet. Dette var særlig utfordrende når det var unge mennesker. Informantene følte seg ofte maktesløse når de måtte sende pasienten ut av avdelingen uten at hen fikk videre oppfølging.

Det er utfordrende at mange av de ikke har lyst til å få behandling, og at flere av de ikke har lyst til å leve. (Informant 3)

Informantene opplevde også at lokalene var lite egnet for behandling av intoksikasjonspasienter, og at dette kunne bidra til en økt belastning for personalet. Når intoksikasjonspasienter ble aggressive, verbalt og fysisk, beskrev informantene at de ikke bare var bekymret for sin egen del, men også for de andre pasientene i avdelingen. Informantene ble bekymret når utagerende og urolige intoksikasjonspasienter ble lagt på samme rom eller sal som pasienter i respirator. Informantene følte et særlig stort ansvar for å beskytte medpasientene. Noen av informantene beskrev at det også kunne være utfordrende når urolige og utagerende pasienter ble lagt på enerom. De beskrev det som særlig skremmende å stå alene i et adskilt rom når pasienten ble aggressiv og situasjoner eskalerte. Slike situasjoner ble opplevd som ekstra utrygge når det var mindre personale på jobb, som for eksempel på nattevakt eller i helgene. Hvis situasjonen ble opplevd truende, fortalte informantene at de ofte sederte intoksikasjonspasientene.

Vi burde hatt bedre retningslinjer på hvordan vi skal håndtere utagerende pasienter. Vi gir ofte sederende medisiner og til slutt må vi ha de her da vi ikke kan sende de ut med alt de har fått. Det ender også kanskje opp med at de må intuberes, og det er jo en risiko i seg selv. (Informant 1)

Det å gi sederende medikamenter var den måten informantene kunne håndtere situasjonen på for å roe ned situasjonen. I noen tilfeller måtte også intoksikasjonspasienten legges på respirator fordi de ikke kunne holde frie luftveier etter å ha fått for mye sederende medikamenter. Informantene var tvilende til om det er en optimal og hensiktsmessig behandling for pasienten. Det å være tvilende til om behandlingen er riktig, ga samvittighetskvaler og ble opplevd emosjonelt belastende for flere av informantene. Noen informanter beskrev at de hadde gått hjem fra jobb og følt seg redde for hvordan situasjoner hadde blitt håndtert. Noen av informantene erfarte også at det var belastende at man grunnet håndtering av situasjonen ikke fikk bearbeidet ubehagelige hendelser, og slik økte også belastningen over tid. Informantene beskrev at de ønsket mer kollegastøtte, veiledning og debrifing etter utfordrende hendelser.

Intensivsykepleierne opplevde sin kompetanse som utilstrekkelig i møte med intoksikasjonspasienter

Informantene beskrev intoksikasjonspasienter som en pasientgruppe med et variabelt, komplekst og sammensatt symptom- og sykdomsbilde. De følte seg trygge på intensivbehandlingen når det kom til å sikre grunnleggende funksjoner som hjerte- og lungefunksjon, men fortalte om manglende kompetanse til å håndtere intoksikasjonspasientenes emosjonelle og psykiske utfordringer. Informantene beskrev at de manglet kompetanse om rus og ruspåvirkning, og at de heller ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om de psykiske diagnosene som de mente at mange av pasientene hadde. Informantene hadde heller ikke kunnskap om hva en slik diagnose kan innebære av utfordringer for pasienten selv, og hvilken behandling pasienten eventuelt måtte ha behov for.

Informantene beskrev også manglende kunnskap og ferdigheter til å håndtere de atferdsmessige utfordringene som følger med mange intoksikasjonspasienter. Informantene hadde flere ganger stått i situasjoner med intoksikasjonspasienter hvor pasientene ble opplevd som aggressive og truende. Til tross for at dette er en pasientgruppe de ofte møter i sitt arbeid, opplevde informantene at det hadde vært lite fokus på, og undervisning om, pasientgruppen gjennom bachelor- og videreutdanning. Informantene mente også at det var for lite trening i å håndtere utfordrende situasjoner, både på arbeidssted og i utdanning. Noen av informantene fortalte at deres manglende erfaring også førte til at de hadde begrensede ferdigheter i å håndtere slike situasjoner i avdelingen.

Det er en fortvilelse over ikke å ha kunnskap, vi vet og kan ikke nok, vi har ikke nok trening. Det er ikke lenge siden noen stod i fare for å bli slått ned hos oss, de blir ikke fulgt opp etterpå, det er frustrerende. (Informant 6)

Informantene mente at intoksikasjonspasientene i mange av tilfellene hadde behov for psykiatrisk vurdering eller behandling, og at de ikke hadde psykiatrisk kompetanse tilgjengelig i tilstrekkelig grad for å ivareta pasientenes behov. Informantene beskrev også samarbeidet med psykiatrien som utfordrende. De savnet å ha en psykiater eller psykiatrisk sykepleier tilgjengelig i avdelingen. Lite tilgjengelighet på psykiatrisk kompetanse ved behov, og egen manglende kompetanse innen psykiatri, ble opplevd som utfordrende. For å få et psykiatrisk tilsyn må det tilkalles helsepersonell fra psykiatrisk avdeling, og de var som oftest ikke tilgjengelige i helger eller netter, når avdelingen hadde flest intoksikasjonspasienter. Informantene erfarte at det var vanskelig å skulle holde pasientene igjen i avdelingen til mandag morgen.

Så er det jo selvfølgelig ikke alle intoksikasjonene som er suicidale, men jeg ser jo. Jeg tror det er flere enn det man registrerer fordi vi ikke nødvendigvis spør dem. Men det at man kan løfte dette så høyt opp at somatikk og psykiatri må jobbe sammen om disse her. (Informant 5)

Informantene beskrev også at de opplevde det som utfordrende å vite hvordan lovverket skal tolkes ved tvang, og hvilket handlingsrom det ga dem. De opplevde at de manglet nødvendig kompetanse når de sto i situasjoner hvor tvang ble utført.

Jeg har opplevd større problemer med hvordan vi skal utføre selve tvangen, enn selve agitasjonen. (Informant 4)

Informantene erfarte at intoksikasjonspasienter ofte ikke ønsket å være innlagt, og at så snart de var i stand til det, ønsket mange å forlate avdelingen. Når det skjedde, erfarte informantene at de var i tvil om hvordan de skulle håndtere situasjonen. De var usikre på om de hadde rett til å holde pasienten tilbake med makt, eller med sedering. Informantene opplevde at det var vanskelig å vurdere hva som var etisk og juridisk riktig overfor pasienten. De beskrev at det fantes få retningslinjer i avdelingene for hvordan slike situasjoner skal håndteres. Det ble opplevd spesielt utfordrende når det forelå motstridende meninger om bruk av tvang mellom intensivsykepleierne og behandlende lege. Belastningen og frustrasjonen økte når det var usikkerhet om hvorvidt pasienten var suicidal.

Intensivsykepleiernes manglende forutsetninger for å gi god sykepleie resulterte i en følelsesmessig belastning

Informantene i studien beskrev at deres møter med intoksikasjonspasienter kunne være emosjonelt utfordrende. De opplevde mange ulike følelser som skulle kjennes på og bearbeides. Noen av disse følelsene kunne være frykt, redsel, usikkerhet, tristhet, frustrasjon, utilstrekkelighet, motløshet og urettferdighet. Dette er også beskrevet i studien til Wedin et al. (6). Monks, Topping og Newell (14) viser til at empati og engasjement er viktig i relasjonen mellom pasient og sykepleier, og når den er god, fører det til mer positiv og bedre behandling. I studien til Wåhlin, Ek og Idvall (29) argumenterer de for at en sterk indre drivkraft blant sykepleiere og leger i intensivavdelinger er å få muligheten til å gjøre noe godt for pasientene, pasienters pårørende eller ens egne kollegaer. Det å ha et godt forhold mellom personell/sykepleier/lege og pasient ble beskrevet som det mest energigivende ved arbeidet, og at det også var en av årsakene til at de valgte sitt yrke (30). De beskrev det som særlig frustrerende, maktesløst og energitappende når pasientene ikke opplevde behandlingen som god (29).

Studier fra akuttmottak og sengeposter har beskrevet hvordan de emosjonelle utfordringene sykepleiere erfarer i møter med intoksikasjonspasienter kan føre til negative holdninger overfor disse pasientene (15,16). Studien til Wedin et al. (6) peker på at intoksikasjonspasienters atferd kan bidra til at intensivsykepleiere mister empatien for pasientgruppen. Til forskjell fra studien til Wedin et al. (6) formidlet ikke informantene i vår studie mindre empati for pasientene, snarere tvert imot. Informantene i vår studie erfarte at de ikke strakk til, og de opplevde avmakt og apati mot det manglende systemet og mangel på tilbud om oppfølging for pasientgruppen. Informantene erfarte dermed at den helsefremmende og rehabiliterende funksjonen de skal inneha som intensivsykepleiere, ble utfordret i møte med intoksikasjonspasientene. Da særlig fordi intoksikasjonspasientene i altfor stor grad ble sendt hjem uten videre oppfølging og behandling. Vallersnes, Jacobsen, Ekeberg og Brekke (30) beskriver i sin studie at 47 prosent av intoksikasjonspasienter i Oslo blir skrevet ut uten videre oppfølging, og 14 prosent skrev seg ut selv. Underbehandling er vanlig for personer med rusavhengighet, med og uten psykiske lidelser (16,30,31). Forebygging av intoksikasjon må gjøres på alle arenaer, også i spesialisthelsetjenesten (32). Vallersnes et al.s (30) studie viser at når faren etter en intoksikasjon er over, finnes det et «gyllent øyeblikk» for endring for denne pasientgruppen. Mange av pasientene er da motivert for å endre sitt rusbruk, og er mottagelige for videre oppfølging (30). Samdal (33) argumenterer for at kunnskap om helsefremmende arbeid er en kunnskap sykepleiere må inneha, men som flere av informantene i vår studie synes var utfordrende. Sykepleiere kan bidra til å fremme gode behandlingsforløp for intoksikasjonspasienter ved at de tidlig identifiserer og iverksetter tilpassede tiltak, slik at behandlings- og omsorgstiltak kan koordineres (32,33).

Den følelsesmessige belastningen informantene opplevde kan føre til moralsk stress (34). Moralsk stress kjennetegnes ved at profesjonelle forpliktelser og integritet krenkes samtidig som man blir hindret i å utføre etisk forsvarlige handlinger (34). Uløste etiske spørsmål kan føre til moralsk stress, som igjen kan gi helseplager (34). Når informantene beskrev en frustrasjon knyttet til et begrenset handlingsrom i møte med intoksikasjonspasientene, opplevde de også at etiske prinsipper ikke ble overholdt. Informantene beskrev at intoksikasjonspasientene ikke fikk ivaretatt sitt behov for helhetlig omsorg og behandling. I studien til Wedin et al. (6) fremgår betydningen av å se personen «bak rusen». I vår studie kan det også se ut til at informantene la stor vekt på dette.

Intensivsykepleierne opplevde sin kompetanse som utilstrekkelig i møte med intoksikasjonspasienter

Informantenes erfaringer var at deres kompetanse som intensivsykepleiere ikke var tilstrekkelig for å kunne ivareta intoksikasjonspasienters behov. De følte seg kompetente i den akutte behandlingen med å sikre tilfredsstillende respirasjon og sirkulasjon. Men de manglet kompetanse innenfor rus og avhengighet og i mange tilfeller psykiske lidelser, for å kunne gi en helhetlig og helsefremmende behandling til pasientene. Tilsvarende er beskrevet i studien til Wedin et al. (6), hvor intensivsykepleierne opplevde at de hadde mangelfull kompetanse til å behandle intoksikasjonspasienter på en tilfredsstillende måte. I studien til Wåhlin et al. (29), hvor helsepersonell i en intensivavdeling i Sverige er intervjuet, beskrives ulike faktorer som er viktige for å håndtere utfordringer de opplever i sin arbeidshverdag. Det å ikke ha tilstrekkelig kompetanse og erfaring førte til usikkerhet, da både kunnskap og erfaring var nødvendig for å kunne gi den best mulige behandlingen til pasientene (29). Wåhlin et al. (29) beskriver det som viktig å være praktisk forberedt, men særlig viktig er det å være mentalt forberedt. Informantene i vår studie beskrev intoksikasjonspasientene som en svært variert pasientgruppe. De beskrev at de aldri visste hva som ventet dem, og beskrev en følelse av utilstrekkelighet når de ikke fikk forberedt seg på hvilke situasjoner de kunne møte. Kelleher og Cotter (35) argumenterer for at kunnskap og kompetanse om rus og ruspåvirkning er spesielt viktig for at helsepersonell ikke skal miste empatien for intoksikasjonspasienter.

Informantene beskrev også at det var utfordrende å ikke ha tilstrekkelig kompetanse til å håndtere situasjoner hvor intoksikasjonspasienter var aggressive og utagerende. Tidligere studier har også pekt på at agitasjon og aggresjon er fremtredende hos intoksikasjonspasienter, og at helsepersonell opplever det som vanskelig å håndtere slike situasjoner (2,6,15). Det å trene på slike pasientsituasjoner vil kunne bidra til økt handlingskompetanse og dermed også til pasientens sikkerhet (36). Deeskalerende kommunikasjon er et eksempel på en tilnærming som kan bidra til å forebygge aggresjon og agitering, og bidra til økt pasientsikkerhet (37).

Thidemann, Sævareid og Slettebø (38) hevder at kompetanse og trygghet utvikles gjennom erfaring, og med refleksjon over erfaringene. Erfaring, og tidligere arbeidserfaring, hadde innvirkning på hvordan intensivsykepleierne i Wåhlin et al.s (29) studie opplevde hendelser med aggressive og utagerende intoksikasjonspasienter. Det var særlig de med liten erfaring med pasientgruppen som opplevde en større usikkerhet i håndteringen av agitasjon og aggresjon (29). Informantene i vår studie hadde fra 2 til 19 års erfaring fra intensivavdeling. Det at noen følte på frykt og usikkerhet, mens andre i mindre grad beskrev slike følelser, kan forstås ut fra forskjellene i erfaring og dermed ulik kompetanse.

Studiens styrker og begrensninger

Første og andreforfatter er intensivsykepleiere og har mastergrad i avansert klinisk sykepleie med spesialisering i intensivsykepleie. Studien er deres masterprosjekt. Det kan være både en styrke og en begrensning at forskerne kjenner feltet og fenomenet som utforskes. Kvale og Brinkmann (21) argumenterer for at kunnskap om feltet gir forskeren mulighet til å stille deltagerne hensiktsmessige spørsmål og oppfølgingsspørsmål som lettere vil identifisere vesentlige momenter av betydning for studien. Samtidig kan egen forforståelse ha medført at færre utforskende og oppfølgende spørsmål ble stilt under intervjuene fordi forskerne implisitt forsto hva informantene mente og ikke stilte oppfølgingsspørsmål for å få informantene til å fortelle mer detaljert. Første- og andreforfatter skrev ned egen forforståelse før studien ble påbegynt. Både under intervjuene og i analyseprosessen har forforståelsen blitt utfordret ved å lete etter utsagn som var forskjellig fra egen forforståelse. Forskernes kliniske erfaring fra intensivavdelinger kan derfor sies å styrke studiens validitet (39).

Det kan anses som en svakhet at det ikke ble gjennomført pilotintervju. Et pilotintervju kunne gitt en mulighet for å bedre vurdere spørsmålene og eventuelt revidere enkelte spørsmål i intervjuguiden.

Avdelingslederne sendte ut informasjon om studien og delegerte ansvaret for rekruttering til fagsykepleier. Informantene som deltok i studien, tok selv kontakt med fagsykepleier som videreformidlet navn og kontaktinformasjon til førsteforfatter. Alle informantene ga sitt frivillige samtykke før intervjuene begynte. De ble også informert om at de på et hvilket som helst tidspunkt kunne trekke seg uten av det ville få konsekvenser for dem.

En begrensning er at det kun er seks informanter inkludert i studien. Informantene hadde bred erfaring med pasientgruppen, og intervjuene var preget av utfyllende beskrivelser av egne erfaringer med den aktuelle pasientgruppen. Materialet ble derfor vurdert til å ha tilstrekkelig informasjonsstyrke (22) for å belyse studiens hensikt. Informantene var kun fra østlandsområdet, og dette kan være en svakhet, da studien ikke har tilstrekkelig bredde i erfaringene på landsbasis. Beliggenhet, størrelse på sykehusene og samarbeid med psykiatrien kan gi andre erfaringer. Samtidig kan det være en styrke at informantene var fra Østlandet, fordi området er blant de områdene i Norge med høyest innleggelser av intoksikasjonspasienter.

Grundige beskrivelser av metode og utvalg, samt fyldige beskrivelser av analysefaser og resultater med relevante sitater sikrer transparens, og styrker resultatenes overførbarhet.

Implikasjoner for praksis og videre forskning

Intensivsykepleiere møter intoksikasjonspasienter hyppig i intensivavdelinger. Det er derfor viktig at intensivsykepleierne erfarer at de har tilstrekkelig kompetanse til å håndtere pasientene, noe som igjen vil ha betydning for pasientsikkerheten. Ved å belyse utfordringene intensivsykepleiere erfarer i møte med intoksikasjonspasienter, vil man kunne se på muligheter for forbedringer av kompetansehevende tiltak. Økt kompetanse vil kunne bidra til et bedre og mer helhetlig helsefremmende behandlingsforløp for denne pasientgruppen. For å trygge intensivsykepleierne i sitt møte med intoksikasjonspasienter bør den faglige kompetansen på relevante områder heves, og dermed heves også pasientsikkerheten. Det fremkommer et behov for ytterligere opplæring og utdanning om rus, rusmisbruk og psykiske lidelser. Intensivsykepleierne etterlyser bedre retningslinjer for hvordan å forholde seg til agitert atferd med tanke beredskap for å håndtere uforutsigbare situasjoner. Ved å øke intensivsykepleiernes mestringsfølelse, vil den følelsesmessige belastningen kunne reduseres for den enkelte.

Rett behandling på rett sted er en utfordring i helsetjenesten. Samhandling mellom ulike fagområder i helsetjenesten bør styrkes, slik at intoksikasjonspasienter kan få hjelp for den akutte somatisk helseutfordringen som en intoksikasjon medfører, for deretter å få behandling for sin rus- og avhengighetstilstand og eventuelt psykiske lidelse.

Videre forskning

Videre forskning bør sette søkelyset på hvordan man kan optimalisere behandlingsforløpet for å løse de utfordringene denne studien har belyst. Det finnes også lite forskning om pasientperspektivet hos intoksikasjonspasienter innlagt ved intensivavdelinger, og det vil være hensiktsmessig å utforske hvordan pasientene selv opplever behandlingen. Det bør også gjennomføres intervensjonsstudier hvor effekten av kompetansehevende tiltak for å mestre situasjoner med uro og agitasjon, for eksempel deeskalerende kommunikasjon, studeres. Studier hvor intoksikasjonspasienter tilbys et pasientforløp med oppfølging og behandling etter oppholdet i intensivavdelingen vil også være aktuelt.