Hvordan opplever videreutdanningsstudenter i operasjonssykepleie læringsmiljøet ved operasjonsavdelinger?

Design

Studien har et kvalitativt forskningsdesign (10) med tekstanalyse av operasjonssykepleierstudenters beskrivelser av opplevelser av læringsmiljøet i praksisstudier ved operasjonsavdelinger. Dataanalysen er utført som systematisk tekstkondensering som beskrevet av Malterud (10). Consolidated criteria for reporting qualitative research (COREQ) er anvendt som sjekkliste for kritisk vurdering av studien og dens rapportering av forskningsfunn (11).

Utvalg

Studiens utvalg består av 11 operasjonssykepleierstudenter som i løpet av 2019 og 2020 gjennomførte praksisstudier ved operasjonsavdelinger ved ulike større sykehus i en norsk storbyregion. Utvalget var 11 kvinnelige informanter i alderen mellom 27 år og 45 år. Praksisstudiene ble gjennomført ved operasjonsavdelinger med et variert antall operasjonsavdelinger, men alle praksisstedene hadde minimum ti operasjonsstuer. Et hensiktsmessig utvalg ble rekruttert ved skriftlig henvendelse fra utdanningsinstitusjonen til samtlige studenter i et kull bestående av totalt 46 operasjonssykepleierstudenter. Studentene mottok skriftlig og muntlig informasjon om studien som grunnlag for deltagelse etter frivillig samtykke. Studien er godkjent av Personvernombudet ved Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) (referansenummer 590079).

Datasamling

Fokusgruppeintervjuer som datainnsamlingsmetode er valgt for å framskaffe dybdebeskrivelser av deltagernes opplevelser av læringsmiljøet på operasjonsstua (12). Fokusgruppeintervjuene ble organisert som samtaler med henholdsvis fem og seks deltagere i hver fokusgruppe. Det er anvendt en semistrukturert intervjuguide hvor hovedspørsmålet var hvordan deltagere opplevde læringsmiljøet ved operasjonsavdelinger i praksisstudier. Ifølge Drageset og Ellingsen (13) vil en åpen tilnærming til temaer i forskningsintervjuer medvirke til å skape ny kunnskap. For å sikre at data i størst mulig grad representerte en felles forståelse mellom informanter og intervjuer ble det stilt oppfølgingsspørsmål med hensikt å ivareta gyldighet (13). Oppfølgingsspørsmål ble formulert som et ønske fra intervjuer om: 1) informantenes nærmere beskrivelse, 2) spørsmål om utdyping, 3) eksemplifisering, og 4) om informantene kunne knytte erfaringen til en bestemt hendelse. Intervjuene ble gjennomført i møterom ved utdanningsinstitusjonen, og det ble gjort lydopptak. Fokusgruppeintervjuenes varighet var for begge grupper ca. 60 minutter. Begge fokusgruppeintervjuer ble gjennomført av førsteforfatter, som er operasjonssykepleier og var masterstudent på daværende tidspunkt. Samspillet og interaksjonsprosessen i fokusgruppene var dynamisk, og frambrakte et stort og rikholdig datamateriale for analyse.

Dataanalyse

Analyse av ordrett transkribert datamateriale fra fokusgruppeintervjuene ble gjennomført med systematisk tekstkondensering (10): 1) dannelse av et helhetsinntrykk, 2) identifisering av meningsbærende enheter, 3) abstraksjon og kondensering av innholdet i de enkelte meningsbærende enhetene, og 4) sammenfatning av kodegrupper til studiens resultat bestående av tre beskrivende kategorier. Dataanalysen ble utført i et tett samarbeid mellom studiens forfattere ved å stille spørsmål til materialet, og ved å gjøre kontinuerlige sammenligninger i alle faser av analyseprosessen. Begrunnelser for utvikling av meningsbærende enheter, kodegrupper og kategorier ble kontinuerlig skriftliggjort i en logg som medvirket til sammenheng, progresjon og transparens i prosessen fram til studiens resultat.

Forskningsetiske overveielser

Studiens personvernkonsekvenser er vurdert og godkjent den 10.07.2020 av Personvernombudet Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD), referansenummer 590079.

I en intervjustudie har forskerens etiske dømmekraft betydning i alle ledd av prosessen (14). En sentral forskningsetisk forpliktelse er å ivareta konfidensialitet og klargjøre sin egen rolle i forskning (13). Hvilke erfaringer et annet menneske bærer på, og heller ikke hvilke spørsmål som kan virke sensitive eller utfordrende for informanter, er umulig for utenforstående å forstå. Å vise varhet og ydmykhet for den andres grenser er derfor en forskningsetisk forpliktelse (13). Utvalget i denne studien er studenter som deltar som informanter i etterkant av gjennomførte og beståtte praksisstudier ved operasjonsavdelinger. Utvalget deltar i intervjustudien basert på informert og frivillig samtykke, og det gås ut fra at beslutningen om deltagelse er tatt med grunnlag i interesse og engasjement for å dele opplevelser og erfaringer med andre studenter. Utvalget ble ikke utsatt for psykisk press, fordreining eller gjenkjennelse. Fokusgruppeintervjuene ble gjennomført med kjent hensikt i forkant. Intervjuene ble gjennomført i samtaleform, i henhold til intervjuguiden, og i en tilrettelegging med sikte på å ivareta deltageres behov for ro og opplevelse av et trygt psykososialt og fysisk miljø under intervjuene. Informantene viste forskerne tillit ved deltagelse i fokusgruppeintervjuene, og brukte av egen tid på å delta. Ingen økonomiske eller andre insentiver ble benyttet i rekruttering av utvalget, og det ble heller ikke gitt noen godtgjørelse etter gjennomførte intervjuer. Det er et etisk anliggende å ikke gjennomføre flere fokusgruppeintervjuer enn nødvendig i hensikt at forskningsspørsmålet i tilstrekkelig grad belyses (13). Med bakgrunn i begrenset tidligere forskning om læringsmiljøet ved operasjonsstua har studien relevans og betydning innen kvalitetsutvikling av praksisstudier i utdanning av spesialsykepleiere. Det er behov for ytterligere forskning, i både bredde og dybde, om læringsmiljøet ved operasjonsstua, for å skape et best mulig kunnskapsgrunnlag for faglig og pedagogisk utvikling av utdanningstilbudet. Ytterligere forskning som inkluderer flere informanter vil kunne øke kunnskapsgrunnlaget, eksempelvis gjennom en kvantitativ spørreundersøkelse til et stort antall operasjonssykepleierstudenter ved flere læresteder om opplevelser av læringsmiljø og læringskvalitet i praksisstudier ved operasjonsavdelinger.

Metodekritikk

Studiens relevans begrunnes med forskningsspørsmålets aktualitet i kvalitetssikring og videreutvikling av studiekvalitet i praksisstudier i operasjonssykepleie. Det eksisterer lite forskningsbasert kunnskap, nasjonalt og internasjonalt, om læringsmiljøet ved operasjonsavdelinger, og det ansees relevant å framskaffe mer innsikt gjennom dokumentert kunnskap om et felt som kan betraktes som i stor grad å være dominert av erfaringsbasert kunnskap. Relevansen ivaretas i tillegg ved at det er studenters perspektiv som beskrives.

Forskerne har en forforståelse av temaet som henholdsvis mangeårig operasjonssykepleier (førsteforfatter) og lærer og veileder i sykepleierutdanning på grunn-, videreutdannings- og masternivå (andreforfatter). Begge har målrettet og aktivt motarbeidet forforståelsen for visse elementer i undersøkelsen gjennom systematisk refleksjon over egen rolle i forskningsprosessen, og ved å sette spørsmålstegn ved egne tenkemåter og konklusjoner gjennom alle deler av studiegjennomføringen. Analyselogg som er beskrevet i redegjørelsen for studiens metodebruk er aktivt og refleksivt anvendt i arbeidet med analyse av funn. Det kan, på tross av bevissthet om å utestenge forforståelse, uansett ikke utelukkes at denne faktoren kan ha hatt en viss påvirkning på studiens reliabilitet.

Det er en kjent problemstilling i fokusgruppeintervjuer at påvirkning kan være berikende og gi fyldige data, men også at det kan virke hemmende ved at deltagere kan holde informasjon tilbake. Refleksivt erfarte intervjuer i stor grad under intervjuene at informantene kom med innspill til hverandre, og at informantene opplevde gruppeintervjuene som en meningsfull samtale om opplevelser av læringsmiljøet i praksisstudier.

Studiens resultater er overførbare i betydning av å kunne ha betydning for videreutvikling av relevans og studiekvalitet i praksisstudier i operasjonssykepleie uavhengig av den særskilte konteksten studien er utført i. I norsk sammenheng er vilkår og omstendigheter sammenlignbare innenfor videreutdanninger i operasjonssykepleie som gjennomføres etter samme forskrift (1). Validitet omhandler i bred forstand i hvilken grad de observasjoner som undersøkes virkelig undersøker det de er ment å undersøke, og i hvilken grad de reflekterer de fenomener det søkes kunnskap om (15). I denne studien sikres denne formen for validitet gjennom informantenes nærhet til og kunnskap om fenomenet som undersøkes. Mulighetene for at informantene lot seg påvirke av hverandres beskrivelser og meninger er til stede. Studiens validitet er søkt styrket ved informantenes mulighet til å samtale med utgangspunkt i få og åpne spørsmål om opplevelser av læringsmiljøet i praksisstudier, og intervjuers lyttende posisjon, uten inngripen i samtalen bortsett fra enkelte oppfølgingsspørsmål.

Veileders betydning

Kontinuitet i veiledning understrekes som viktig for muligheten til å tilegne seg ny kunnskap i en kumulativ læringsprosess. Et flertall av informantene hadde erfart hyppige skifter av hovedveileder og veiledere generelt. Informantene beskrev veiledningskvalitet og læringsutbytteoppnåelse som svak ved stadige skifter av veiledere. Veiledere som beskrives som «gode» var oppdatert i forhold til læreplanens læringsutbytter for aktuelle praksisstudier, og var tydelige på hva de kunne bidra med i forhold til studentens læringsbehov. Gode veiledere hadde ofte både før-, underveis- og etter-veiledning med studentene. «Utrygge» veiledere ble opplevd som kontrollerende, og med eget høyt stressnivå. En informant beskrev dette slik:

Jeg opplevde at veiledere som var stresset og usikker på egen rolle ikke lot meg slippe til med å øve på oppgavene i samme grad som veiledere som var trygge på egen rolle. De som hadde erfaring eller formell kompetanse med veiledning var gode på å planlegge læringssituasjoner, og ga meg sjansen til å prøve selv. De ga også før- og etter-veiledning.

Uavklart veilederansvar i formell og uformell veiledning i et flerfaglig læringsmiljø

Informantene erfarte at veiledningen i operasjonssykepleie i stor grad måtte innrettes og tilpasses etter andre yrkesgruppers oppgaver i det flerfaglige teamet. Den uformelle veiledningen som ble utført av andre yrkesgrupper enn operasjonssykepleiere beskrives av informantene som å inneholde elementer av hersketeknikker. En av informantene brukte uttrykket «mikroveiledning» for å beskrive veiledningssituasjoner hvor operasjonssykepleierstudenter ble veiledet i det som beskrives som «en egen sfære», med ryggen til operasjonsfeltet for ikke å forstyrre andre yrkesgrupper.

Og hvis vi da skal prøve å drive med veiledning og stille et spørsmål så må vi på en måte lage en sånn, ja vi må stå med ryggen til operasjonsfeltet, eller et eller annet, og hviske. Og drive med litt sånn mikroveiledning, i en liten lomme på sia. Så lager vi oss en egen sfære på den ene siden, hvor vi liksom kan jobbe med noe veldig stille og veldig, ja … ja, vi måtte ikke forstyrre …

Flere informanter beskrev en opplevelse av å ha vært utsatt for ignorering og en nedlatende holdning fra andre yrkesgrupper ved operasjonsstua. Dette ga en opplevelse av usikkerhet og angst som medførte en passivitet i eget læringsarbeid. Flere informanter beskrev krevende og vanskelige opplevelser i læringsmiljøet hvor faggrupper utenom operasjonssykepleiere var utålmodige, og hvor informantene opplevde at de ikke fikk tilstrekkelig tid og rom til å løse operasjonssykepleiefaglige oppgaver. Dette ble av en informant fortalt slik:

Ja jeg føler ofte på det når kirurgene blir utålmodige at de er de som legger stemningen over hele stua, også hvis vi da skal prøve å drive med veiledning og stille et spørsmål så må vi hviske. Alt skal gå så fort. Man blir liksom enda reddere for å gjøre feil da.

Informantene beskrev også gode læringsopplevelser hvor andre yrkesgrupper, særlig kirurger, bidro med veiledning i operasjonsfeltet som ble beskrevet som læringsfremmende og verdifull for operasjonssykepleierstudentene. En informant fortalte:

Ja og noen kirurger skal ha det helt stille, og være konsentrert. Også har du de der som skravler i vei og underviser meg med glede. Da lærer jeg masse!

Et komplekst og uforutsigbart læringsmiljø

Manglende innflytelse på egen praksishverdag, liten mulighet til planlegging av eget læringsarbeid og manglende forståelse for de prioriteringer som ble gjort er faktorer som beskriver opplevelsen av læringsmiljøet som krevende for informantene, til tross for bakgrunn som autoriserte sykepleiere før påbegynning av spesialutdanning i operasjonssykepleie.

Alt var så nytt for meg, ja, jeg hadde jo ikke vært på en operasjonsstue tidligere og skjønte liksom ikke når tingene skulle gjøres, ja det var veldig frustrerende i begynnelsen, men det ble jo bedre etter hvert da.

Tidspress, mye støy og en særegen kommunikasjonsform medvirket til informantenes opplevelse av læringsmiljøet som uforutsigbart.

Vi får på en måte ikke den tiden det tar å lære. Det er akkurat som at vi skal kunne det før vi har begynt da. Det er nesten som de forventer at jeg skal være effektiv før jeg kan det, men hvor er den tiden man skal lære?

Flere informanter opplevde at støynivået på operasjonsstua vanskeliggjorde læringen. Kommunikasjonen i teamet ved operasjonsstua ble av studentene opplevd som tidvis svært direkte, grensende til taktløs og ufin. Informantene beskrev omgangsformen på operasjonsstua som militant og hard. Dette ble opplevd som skremmende, stressende og lite læringsfremmende:

Jeg ble stressa og usikker når jeg fikk kjeft. Miljøet er litt militant og når jeg ble usikker torde jeg ikke å spørre. De sa direkte hva de var misfornøyd med og jeg følte meg ubrukelig.

Veileders betydning

Studiens resultat viser at videreutdanningsstudenter i operasjonssykepleie framhever veilederes betydning som essensiell i læringsarbeidet i praksisstudier. Veilederkompetanse og kontinuitet i veiledning beskrives som viktige premisser som må oppfylles for å sikre studenters opplevelse av læringsmiljøet som godt.

Benner (4) beskriver erfaringslæring i praksis som «signaturpedagogikk» i utdanning av sykepleiere. Hvis veiledning skal fungere som en formell, relasjonell og pedagogisk istandsettingsprosess, slik Tveiten (4) beskriver, fordres det tid og rom for en tillitsbasert dialog som i liten grad beskrives som tilstedeværende av studiens informanter. Innen et situert læringsperspektiv er det en grunnforutsetning at det er avsatt tilstrekkelig med tid til utvikling av tillitsforholdet (4). Dette tillitsforholdet skal danne basis for vellykkede demonstrasjoner, forklaringer, imitasjoner, øvelser, ettertanke og veiledet refleksjon (4). Denne studiens resultat tilsier at videreutdanningsstudenter i operasjonssykepleie opplevde liten grad av tillit, trygghet og kontinuitet i veiledningsforhold, ofte forårsaket av hyppige og lite planmessige skifter av veiledere.

Kårstein og Caspersen (5) hevder at for å sikre kvalitet i veiledning i praksisstudier generelt må veiledere ha relevant veiledningskompetanse. Sentralt i veilederkompetanse bør det ligge en forståelse for veiledning som en istandsettingsprosess med sikte på å styrke studenters mestringskompetanse i tråd med læreplaners oppbygging og organisering. Kvalitet og relevans i praksisstudiene kjennetegnes ved at det er klare planer for praksisstudiet, med tydelige mål som er kjent for alle parter (5). Tiltak i forberedende kurs, for i større grad å forberede operasjonssykepleierstudenter på møtet med et komplekst læringsmiljø, kan medvirke til at de utvikler mer resiliens og robusthet i en sårbar situasjon som «nye» i arbeids- og læringsmiljøet. Forventninger til studentene fra praksisfeltet må bli formidlet studenten i forkant av praksisoppholdet, både i form av hvilke sykepleiefaglige forkunnskaper som er påkrevet, men også organisatorisk kunnskap om sykehuset og operasjonsavdelingen. Ingen informanter nevnte utdanningsinstitusjonens ansvar eller funksjon i sammenheng med beskrivelser av læringsmiljøet ved operasjonsstua i denne studien.

Mausethagen og Smeby (16) beskriver en fragmentering mellom teoretisk og praktisk kunnskap i profesjonsutdanninger. Kunnskapsgrunnlaget i flere profesjonsutdanninger er sammensatt fra mange ulike fagfelt, og studenter kan ha problemer med å se sammenhengen mellom teori og praksis. Det kan også være spenninger og uoverensstemmelser mellom det de lærer i teoriundervisning på skolen og det som erfares i praksis. Benner (4) mener at studenter opplever et skarpt skille mellom klasseromsundervisning og undervisning i klinikken. Kombinerte stillinger kan bidra positivt (17). Faste møtepunkter og tydelige rollefordelinger i praksisveiledning av studenter vil styrke samarbeidet mellom utdanning og praksisfelt (17). Det må legges til rette for at studenter blir gitt muligheter til å tilegne seg både praktiske ferdigheter og evne til klinisk resonnering i en pedagogisk integrert undervisningsmodell. Målet er at studentene lærer at praksisutøvelse, teoretisk kunnskap og vitenskapelig kunnskap virker i et samspill (4). Kårstein og Caspersen (5) fant at det i liten grad er undersøkt hvordan høyere utdanningsinstitusjoner integrerer praksiskunnskap i teoriundervisning. Pedagogisk utviklingsarbeid med hensikt å styrke integrasjonen av praktisk og teoretisk kunnskap sees som et nødvendig tiltak for å gi studenter et bedre grunnlag for læring i praksisstudier ved operasjonsstua.

Etablering av kontinuitet i veiledning, tiltak for å øke formell veilederkompetanse og klargjøring av funksjoner og ansvar i veiledning i et flerfaglig læringsmiljø bør ha oppmerksomhet for å videreutvikle et godt læringsmiljø i henhold til ramme- og fagplanmål og pedagogiske prinsipper. Et styrket samarbeid og bedre dialog mellom utdanningsinstitusjonen og operasjonsavdelinger om utfordringer i læringsmiljøet, kan være et steg på veien i arbeid for å motvirke opplevelser av lite kontinuitet, lite tillit og lite planmessighet i veiledning slik informantene beskrev praksishverdagen som videreutdanningsstudenter i operasjonssykepleie. Utfordringen er å skape tid og rom for sykepleiefaglig studentveiledning i et teknologisk, flerfaglig og tidseffektivt lærings- og arbeidsmiljø.

Denne studiens resultat viser behovet for et kreativt og innovativt utviklingsarbeid for å sikre ivaretagelse av relevans og kvalitet i veiledning av operasjonssykepleierstudenter i praksisstudier, et utviklingsarbeid som må se ut over barrierer med rot i hierarkiske og tradisjonelle mønstre for virksomheten ved spesialavdelinger som operasjonsavdelinger. Gruppeveiledningsmodellen «Styrket veiledning i praksis» (SVIP) er utarbeidet og utprøvd for å sikre praksisveilederes tilgang til veiledning og støtte fra utdanningsinstitusjonene i studenters praksisstudier i sykepleie (18). Modellen vektlegger praksisveileders vurderingsansvar i tråd med pedagogiske metoder (19). Kombinasjonsstillinger, også kalt samarbeidsstillinger, i sykepleierutdanning innebærer at lærere som er ansatt på høyskolen eller universitetet, har en del av stillingen sin tilknyttet en klinisk praksis (17). Stillingsinnholdet kan være en kombinasjon av studentoppfølging, fagutviklings- og forskningsprosjekter og klinisk arbeid. Innføring av økt bruk av kombinasjonsstillinger, forutsatt et formalisert faglig og administrativt samarbeid mellom praksisfelt og utdanningsinstitusjon, og anvendelse av gruppeveiledningsmodeller som SVIP, kan øke kontinuitet, systematikk og relevans i klinisk studentveiledning, samt bidra til å øke praksisveilederes veilednings- og vurderingskompetanse (18,19).

Uavklart ansvar i formell og uformell veiledning i et flerfaglig læringsmiljø

Uformell veiledning fra andre yrkesgrupper i operasjonsteamet enn formelle veiledere med operasjonssykepleiebakgrunn beskrives av informantene delvis som verdifull og kompletterende læring, og delvis som en forvirrende og lite planlagt læringsaktivitet. Mausethagen og Smeby (16) viser til at studenter som deltar i tverrprofesjonelle læringsfelleskap får mulighet til å styrke sine kunnskaper om både egen og andre profesjoners fagområder. Læringsfellesskapet bidrar til å styrke opplevelsen av kunnskap som mindre fragmentert. Det hjelper studenten til å kjede sammen kunnskap, og til å forstå både egen og andre profesjoners praksis (16). Parallelt beskrives svake sider fordi veiledningen operasjonssykepleierstudentene opplevde fra andre faggrupper enn oppnevnte veiledere med egen operasjonssykepleiebakgrunn var lite samordnet, planlagt og organisert, og i liten grad relatert til læringsutbyttene og forventet progresjon i gjeldende praksisperiode. Kårstein og Caspersen (5) viser til at kvalitet og relevans i praksisstudier kjennetegnes ved at det er klare planer for praksisstudiet, med tydelige mål som er kjent for alle parter i et læringsmiljø. Operasjonssykepleierstudentene beskriver opplevelser av at kirurgene hadde stor betydning for det generelle samarbeidsklimaet på operasjonsstua. Dette samsvarer med Pupkiewicz et al. (8), som beskriver hvordan utålmodighet blant kirurger ofte blir knyttet til behovet for å ha en kompetent operasjonssykepleier med erfaring og handlingskompetanse i teamet hvis uforutsette hendelser skulle oppstå.

Oksavik et al. (20) viser til at variasjoner i samarbeidsklimaet kan være personavhengig. Dette samsvarer med operasjonssykepleierstudentenes opplevelser av at det var stor variasjon i kirurgers tilnærming til studentveiledning. Informantene beskriver også hyppige opplevelser av angst, usikkerhet og forvirring knyttet til opplevelser av hersketeknikker i uformell veiledning. Spruce (21) beskriver respektløs adferd som et mobbeproblem som ofte kan forekomme i operasjonsavdelinger. Forekomst av ufin oppførsel og anspent kommunikasjon knyttes også til en tradisjonell hierarkisk oppbygging av yrkesgruppers status ved operasjonsstua hvor kirurger har hatt en maktposisjon (22). Cochran et al. (23) beskriver det som betegnes som psykologisk maktmisbruk fra leger på operasjonsavdelinger i form av negativ kommunikasjon som latterliggjør og ydmyker grupper av medarbeidere som tradisjonelt har hatt en lavere yrkesmessig status. Tanaka et al. (24) foreslår flere tiltak for å bedre arbeids- og læringsmiljøet ved operasjonsavdelinger. Tiltakene inkluderer å sikre et miljø som eliminerer det som beskrives som en beskyldningskultur med innslag av mobbing.

Bedret samarbeidsevne i tverrprofesjonelle team, organisasjonsutvikling og bedret støtte og veiledning for personell og studenter er tiltak som framkom som nødvendige (24). Oksavik et al. (20) fant at operasjonssykepleiere «føler seg fram» i interaksjoner for å unngå brudd i kommunikasjonen med kirurger som tradisjonelt har høyere yrkesmessig status. «Å føle seg fram» i et krevende sosiokulturelt læringsmiljø blir beskrevet som forstyrrende for gode læringsopplevelser av operasjonssykepleierstudentene. Det kan synes som om kirurgenes maktposisjon i en hierarkisk oppbygd kultur ved operasjonsstua gir en posisjon som gir rom for ufin kommunikasjon uten at det påpekes nevneverdig, og overhodet ikke bringes inn i drøftinger og avklaringer av funksjoner og ansvar i formell og uformell veiledning av studenter i operasjonssykepleie.

Wevling et al. (25) vektlegger et økende behov for å sikre at studentene får en grunnleggende innføring og trening i avanserte kliniske prosedyrer før praksis. Dette begrunnes i økte effektivitets- og produksjonskrav i spesialhelsetjenesten. Resultater i denne studien peker i retning av et behov for en gjennomgang av praksisforberedende kurs i videreutdanning i operasjonssykepleie for i større grad å sikre at studentene har en grunnleggende forståelse for de krav som stilles til spesialistkompetanse i operasjonssykepleie, og det faglige og organisatoriske arbeids- og læringsmiljøet de møter i praksisstudier. Søkelyset bør rettes mot behovet for et utstrakt samarbeid mellom høgskoler og universiteter og praksisfeltet, særskilt innen profesjonsutdanninger som benytter halvparten av studietiden til praksisstudier slik sykepleierutdanningen gjør, på grunn- og videreutdanningsnivå.

Kompleksitet og uforutsigbarhet i læringsmiljøet

Informantene beskrev utvikling av situasjonsforståelse og forståelse for bakgrunnen for prioriteringer som ble gjort som krevende, særlig i første praksisperiode i et nytt og ukjent læringsmiljø. Operasjonsavdelinger beskrives som et komplekst og krevende arbeids- og læringsmiljø (4,5). Positivt for mestringsfølelse hos studenter er når et samlet læringsmiljø evner å fokusere på hva som skaper mestring hos den enkelte student, og legger til rette for at studentens ressurser kan tas i bruk i krevende læringssituasjoner (26). Benner (4) hevder at et sentralt mål i profesjonsutdanning i sykepleie er at studentene skal utvikle en best mulig praksiskompetanse, og utvikle evner til å kunne prioritere i situasjoner. Dette krever et miljø hvor studenten får tilstrekkelig med tilbakemelding på sine prestasjoner, og har mulighet til å kunne artikulere egne erfaringer og reflektere over dem. Betydningen av studentaktive læringsformer og samarbeid er vektlagt både utdanningspolitisk og faglig. Dette er forankret blant annet i stortingsmelding 16 (2016–2017): «Læring er en subjektiv prosess som skjer gjennom aktivitet og refleksjon i møtet mellom studenter og undervisere, og ikke ved at studentene passivt mottar kunnskap» (27). Videreutdanningsstudentene i operasjonssykepleie i denne studien erfarte samarbeidet med formell hovedveileder i planlegging av læringsaktiviteter som godt, men gjennomføringen av fastlagte og målstyrte læringssituasjoner viste seg ofte å bli hindret i form av stadige endringer i operasjonsprogrammet, lite kontinuitet i veiledning og stadige skifter av veiledere. Uforutsigbarheten i læringsbetingelsene medførte at studentene opplevde ansvaret for egen læring og medinnflytelse på egen praksissituasjon som minimalisert. Sykehusets effektivitetskrav og behovet for raske omstillinger i klinikken er faktorer som medvirker til studentenes beskrivelser av opplevelser av uheldig uforutsigbarhet i læringsmiljøet, men forutsigbarheten i dette at det alltid vil oppstå behov for raske omstillinger, må sees på som en organisatorisk premiss som må tas hensyn til i planlegging og tilrettelegging av læringsmiljøet for videreutdanningsstudenter i operasjonssykepleie. Denne studiens resultater indikerer at velkjente raske skiftninger og omstillinger i arbeidshverdagen ved operasjonsavdelinger ikke i tilstrekkelig grad er introdusert for studentene i praksisforberedende kurs, inkludert simulering. Helberg og Johannesdottir (28) beskriver læring som et annet begrep for utvidelse av kompetanse, og Lave og Wengers (29) begrep om «deltagerbaner» beskriver en persons deltagelse og erfaringer i flere sammenhenger i profesjonelt og privat liv. Informantene opplevde i liten grad at deres «deltagerbaner» ble aktivt brukt i læring som utvidelse av kompetanse. Dette innebar en opplevelse av å «å starte fra null», noe som medførte frustrasjon siden de, før påbegynt videreutdanning i operasjonssykepleie, hadde lang yrkespraksis som sykepleiere bak seg. Et læringsmiljø som ser og verdsetter studentenes «deltagerbaner» kan ha større mulighet til å etablere et trygt og tillitsbasert læringsmiljø som medvirker til raskere og kvalitativt bedre læring og mestring for nye operasjonssykepleiere.

Implikasjoner for praksis

Videreutdanning i operasjonssykepleie et trepartssamarbeid mellom student, operasjonsavdeling og utdanningsinstitusjon, og skal således framstå som en helhetlig utdanning med teoretiske og praktiske emner i sammenheng. Det kan synes som at informantene i denne studien opplevde liten sammenheng mellom skole og praksis, og de tilkjennega en opplevelse av en fragmentert utdanning og manglende praksisforberedthet. Studiens relevans og betydning for utvikling av studiekvalitet i praksisstudier i videreutdanning i operasjonssykepleie baserer seg på funn som peker mot et behov for styrket samarbeid mellom praksisfelt og utdanningsinstitusjon. Samarbeidet bør vektlegge innhold og organisering av veiledningstilbudet til operasjonssykepleierstudenter, og i større grad sikre studentenes forberedthet på praksisstudier i et tidseffektivt, høyteknologisk og tverrfaglig læringsmiljø.