Pasienters opplevelser og erfaringer med regional anestesi i den perioperative fasen

Introduksjon

Denne studien setter søkelys på pasienter i perioperativ fase som skal gjennomgå en ortopedisk eller urologisk operasjon i regional anestesi på et stort lokalsykehus. I denne sammenheng er perioperativ fase tiden før og under operasjon, og den postoperative fase etter operasjon. Regional anestesi omfatter ulike former for blokader som epidural- og spinal anestesi, og der sedasjon kan benyttes i tillegg (1,2). Høyt tempo og tidvis stressfullt miljø, der flere profesjonsgrupper som anestesi- og operasjonssykepleiere, kirurger og anestesileger samarbeider i et operasjonsteam, preger en operasjonsavdeling (3).

Kirurgiske inngrep kan føre til psykologiske og fysiologiske endringer hos pasienter, blant annet relatert til type operasjon (4,5). Flere studier viser at operasjonspasienter ofte føler på spenning, engstelse og uforutsigbarhet (5, 6, 7, 8, 9). Pasientens engstelse og usikkerhet kan være relatert til smerter, selve anestesien, komplikasjoner som blødning og det ukjente miljøet på operasjonsstuen (4). Tidligere forskning har konkludert med at mange pasienter som skal ha regional anestesi før operasjonen opplevde engstelse og frykt for det de skulle gjennom (9, 10, 11), noe som kan forsterke eventuell sårbarhet hos våkne pasienter som får regional anestesi (12). Dette øker behovet for informasjon og god ivaretakelse i den perioperativ fasen (10, 13).

Mange pasienter er i en sårbar sitasjon, og i den perioperative fasen er det viktig at de ulike profesjonsgruppene skaper tillit og etablerer trygghet (10, 14). Et hovedmål i den perioperative fasen er å tilrettelegge for pasientene så de føler seg trygge og godt ivaretatt (15). Både Pritchard (16) og Durling et al. (17) trekker frem at det kan være en utfordring å skape tillit og trygghet hos pasienten. Godt formidlet preoperativ informasjon som er forståelig for pasienten bidrar ofte til å dempe eller forebygge en slik engstelse, noe som også gir økt tilfredshet hos pasienter (4,10,18). Walker (18) fant at preoperativ informasjon i forbindelse med innleggelse ofte kan oppleves komplisert og uforståelig for pasientene, og at dette forsterkes når de møter flere profesjonsgrupper i denne situasjonen.

Til tross for at det finnes en rekke studier som belyser operasjonspasienters engstelse i den perioperative fasen, så er det fremdeles behov for ytterligere forskning om temaet (4,6,9,11). Operasjonspasientene sin erfaring med regional anestesi i perioperativ fase kan gi profesjonene økt innsikt i hvordan en best mulig kan ivareta disse pasientene. Etter vår kjennskap er det ikke gjennomført tilsvarende kvalitative studier om urologiske og ortopediske pasienters individuelle opplevelser og erfaringer i forbindelse med regional anestesi i den perioperative fase i Norge.

Hensikten med studien var å bidra til økt kunnskap og forståelse om hvordan urologiske og ortopediske pasienter erfarer den perioperative fasen i regional anestesi. Denne innsikten kan bidra til økt trygghet hos pasienten gjennom en enda bedre ivaretakelse.

Følgende forskningsspørsmål belyses: «Hvordan opplever og erfarer urologiske og ortopediske pasienter som får regional anestesi den perioperative fasen?»

Metode

Studien har et kvalitativ deskriptivt forskningsdesign, med individuelle intervju som metode. Det ble brukt semistrukturerte intervju-guide, se tabell 1.

Rekruttering og utvalg

Rekrutteringen av pasienter var på et stort lokalt sykehus. En sykepleier på kirurgisk poliklinikk var behjelpelig med rekruttering av pasienter før operasjon. Kun urologiske og ortopediske pasienter var aktuelle fordi denne pasientgruppen skulle ha regional anestesi. Det ble benyttet strategisk utvelgelse av pasienter for å få en bred variasjon i utvalget. Inklusjonskriteriene var: pasienter av begge kjønn over 18 år, som skulle utføre et kirurgisk inngrep i regional anestesi, enten urologisk eller ortopedisk, gode norskkunnskaper og vurdert i tråd med ASAs (American Society of Anesthesiologists) klassifikasjonssystem innen nivå 1 eller 2. ASA 1 eller 2 innebærer relativt friske pasienter eller med moderat organlidelse. Pasienter som ikke var klar og orientert ble ekskludert. Det ble rekruttert 21 mulige pasienter, der 6 av disse ble strøket av operasjonsprogrammet. Det totale utvalget ble 15 pasienter, 9 kvinner og 6 menn, med gjennomsnittsalder 67 år. Fem pasienter skulle få kneprotese, 7 hofteprotese og 3 skulle ha prostataoperasjoner. Tre av 15 pasienter fikk spinalbedøvelse. Ni fikk lett til moderat sedasjon under operasjon. Utvalget ble vurdert som tilfredsstillende for å kunne belyse forskningsspørsmålet.

Datasamling

Andreforfatter (M) gjennomførte intervjuene. Intervjuene ble gjennomført fra mars til mai 2017, og hadde en varighet på 30–45 min. Intervjuspørsmålene var formulert med basis i forskningsspørsmålet, tidligere forskning og erfaring. Det ble tatt hensyn til pasientene sin postoperative tilstand med tanke på tretthet og smertepåvirkning ved valg av intervjutidspunkt. Intervjuene ble utført på sykehuset. Både pasientrommet og kontor ble brukt til å gjennomføre intervjuene. Ni av de femten intervjuene ble utført på pasientrommet dersom pasienten var alene. De resterende seks ble utført på et tilgjengelig kontor, der intervjusituasjonen kunne forløpe uforstyrret.

Fire pasienter ble intervjuet på operasjonsdagen, ti stykker første postoperative dag, og en andre postoperative dag. Alle pasienter samtykket i lydopptak av samtalen. Intervjuatmosfæren og ikke-verbal kommunikasjon ble registrert.

Analyse

Intervjuene ble transkribert (av andreforfatter) før de ble gjenstand for kvalitativ analyse. Analysen foregikk ved systematisk tekstkondensering som er beskrevet i form av 4 trinn av Malterud (19). I trinn 1 ble alle intervjuene lest flere ganger for å få et helhetsinntrykk, og som ble grunnlag for formuleringer av noen foreløpige tema. Trinn 2 handler om å identifisere meningsbærende enheter. Tekstbiter i intervjumaterialet som inneholdt utsagn om foreløpige temaer fra trinn én, ble merket og samlet i grupper etter tema. Trinn 3 handler om å abstrahere innholdet i de enkelte meningsbærende enhetene. Dette gjennomføres ved å hente ut mening ved å kondensere innholdet i de meningsbærende enhetene. Her ble hvert tema analysert separat og meningsinnholdet sammenfattet (kondensert).

I fjerde og siste trinn ble alle utvalgte deler av teksten i de meningsbærende enhetene satt sammen i igjen. Dette består i å sammenfatte hvert tema og sammenhengen mellom dem til en tekst som representerer resultatene av undersøkelsen (19). Forskerteamet bestod av alle forfatterne, og alle var delaktige i analysen. For å unngå forutinntatte holdninger som kunne påvirke funnene var det viktig at forfatterne var bevisst sin forforståelse, da tre er anestesisykepleiere og en er intensivsykepleier. I tillegg har første, tredje og siste forfatter lang erfaring med forskning og med utdanning av anestesi- og intensivsykepleiere.

Etiske hensyn

Studien var ikke vurdert som fremleggingspliktig av Regional etisk komite (2018/155 REK nord). Den var godkjent av NSD (Norsk senter for forskningsdata) (52264). Informantene fikk muntlig og skriftlig informasjon om studien. De ble orientert om at det var frivillig deltakelse og om muligheten til å trekke seg underveis. De fikk også informasjon om at datamaterialet skulle bli anonymisert og behandlet konfidensielt. Informantene samtykket skriftlig. I tillegg fikk de tilbud om samtale med en i operasjonsteamet dersom det var ønskelig. Ingen uttrykte behov for det. Informantene gav uttrykk for at de opplevde intervjusituasjonen som god.

Resultater

Funnene ble kategorisert i fem tema som beskrev informantenes opplevelser og erfaringer i den perioperative fasen: faktorer som bidrar til trygghet; informasjon; smerter; tap av kontroll; tidligere erfaringer som operasjonspasient. To temaer hadde undertema, se tabell 3.

Temaene som presenteres som funn i denne artikkelen representerer pasientenes opplevelser og erfaringer i den perioperative fasen tilknyttet regional anestesi.

Faktorer som bidrar til trygghet

I intervjuene kom det frem ulike faktorer som bidro til økt trygghet, som et godt førsteinntrykk, å ha flere profesjoner rundt seg og tempo i behandlingen.

Informasjon

Informantene var opptatt av informasjonen, dens omfang og hvordan den ble formidlet. Dette omhandlet både den fortløpende informasjon og motstridende informasjon.

Smerter

Ulike former for smerteopplevelser ble beskrevet. De fleste hadde vært forberedt på en del smerter. Det å bli stukket tre ganger i ryggen før en kjente at spinalbedøvelsen hjalp ble beskrevet som smertefullt. Noen trodde også at det ville bli smerter per operativt. En informant sa: «Jeg trodde det skulle være vondt, men det var ikke vondt». Flere av de ortopediske pasientene erfarte sterke postoperative smerter: «Det har vært en stri tørn!». En annen som hadde fått utført et ortopedisk inngrep uttrykte: «Jeg gruet meg også til smertene etter operasjonen. Nå er jeg smertelindret og har det bra. Men jeg har hatt mye vondt ja… mhm. Jeg trodde ikke det skulle bli så ille. Jeg sa det akkurat i sted til de jeg er på rom med at jeg kunne heller ha født ti unger i stedet, … jeg har født to!»

En av informantene uttrykte hvordan det var å beskrive smerter basert på en smerteskala: «Når jeg sier jeg har vondt så får jeg jo de der spørsmålene om hvor smertegrensene dine er fra en til ti… ja akkurat den er vanskelig, det er ikke så lett… for det første er jo smerte individuelt… og det… ja, da sier du gjerne fem sånn midt imellom, men senere sa jeg uff nå er jeg oppe i sju».

Kontroll

Mange fortalte at de følte seg hjelpeløse under og etter operasjonen og at de opplevde å miste kontroll. Det var vanskelig å være avhengig av andre, fordi en helst ville klare seg selv: «Det å være avhengig av andres hjelp er utfordrende fordi jeg føler meg så hjelpeløs».

Spesielt opplevdes spinalbedøvelsen ubehagelig, fordi en mistet kroppskontroll og hadde følelse av å være lam. En sa: «Det var ubehagelig, ikke ha kontroll på nedre del. Jeg så for meg det er et farlig område der, og at det ikke er bra å rote for mye i disse nervene og bli lam fra livet og ned!». En annen erfarte det slik: «Da var det altså et legeme som hang oppover der som ikke føltes som mitt».

Noen ønsket å være våken peroperativt både av nysgjerrighet og for å ha kontroll: «Jeg synes det var helt greit… det er jo i min natur det å ha så god kontroll som jeg kan ha, uten at jeg kan gjøre noe, men at du er våken og får med deg litt av det som skjer». «Jeg ville være våken og bevisst fordi da følte jeg jeg hadde mer kontroll». Medvirkende til økt følelse av kontroll var å få informasjon om hva som foregikk, høre musikk, pusteøvelser eller få beroligende medikament. En sa det slik: «For å slappe helt av tar jeg litt sånne pusteøvelser … den øvelsen liker jeg veldig godt og ligge og kjenne bare hvordan jeg fyller magen med luft».

Andre opplevde at det var litt ubehagelig å være våken og ville helst sove: «Jeg fikk noe å sove på, for jeg hadde ingen ønske om å høre noen saging eller banking eller noe sånt.»

Flere opplevde bluferdighet i forbindelse med kateterinnleggelse og bruken av benholdere: «Jeg vil ikke vite hva de gjør med mitt midtparti nedentil, hvor mye de ser av genitalier og så videre». For andre var det ikke noe problem å være avkledd:

En sa: «Jeg tenkte altså «søren» jeg er ikke den eneste, nei, det de ser på meg har de sikkert sett før, på alle måter. Så nei, det med bluferdighet og sånn det bekymrer meg ikke i det hele tatt». En annen uttrykte: «Jeg er for gammel til å bekymre meg for slikt.» Noen informanter uttrykte at det å trenge hjelp til toalettbesøk etter operasjon og ikke ha kontroll selv ble opplevd som nedverdigende: «Det var litt nedverdigende på en måte».

Det ble også presisert at det hjalp når sykepleier normaliserte situasjonen ved å si at dette var jobben deres og noe de gjør hver dag.

Tidligere erfaringer som operasjonspasient

Informantene fortalte om ulike erfaringer fra tidligere sykehusopphold. Mange av dem var mer spent enn engstelig. Erfaringer fra tidligere sykehusopphold hadde en positiv betydning, på en slik måte at de som hadde gjennomført en operasjon tidligere var mindre usikre: «Første gang jeg var operert var jeg litt mer spent, denne gangen visste jeg hva jeg gikk til for å si det sånn». En annen utrykte: «Det der med masse blod og sånn det har aldri gjort meg noen ting, fordi jeg har blitt operert før». De som allerede hadde positive operasjonserfaringer fra tidligere operasjoner så frem til å få hjelp til å bedre helsen sin, slik at de kunne gjenoppta hobbyer og bli aktive igjen.

Noen informanter hadde andre erfaringer: «Sist jeg skulle opereres så sa anestesilegen; ‘ja det var høgre hofte’, da sa jeg nei, nå må du gi deg, det er ikke høgre hofte, men høgre kne». En av informantene gruet seg til spinalbedøvelsen, fordi forrige gang hadde anestesilegen spøkt og sagt: «Jammen hadde vi flaksen denne gangen også». Pasienten fortalte at han var med på spøken den gangen, men nå i tilsvarende situasjon husket han kommentaren: «Tenk om de ikke har flaks denne gangen».

Diskusjon

Studiens hensikt var å innhente kunnskap om hvordan urologiske og ortopediske pasienter opplevde og erfarte regional anestesi i den perioperative fasen.

Funnene viste hvordan ivaretakelse opplevdes på forskjellige måter. Trygghetsfølelse ble av informantene beskrevet som et godt førsteinntrykk, å ha flere profesjonsgrupper rundt seg og at handlinger ble utført i et rolig tempo. Våre funn om at førsteinntrykket av personalet er viktig er i tråd med tidligere forskning der et godt førsteinntrykk beskrives som betydningsfullt for sykehusoppholdet (10). Det at våre informanter trakk frem betydningen av at personalet var rolig og til stede i situasjonen støttes også av studien til Karlsson et al. (12). Andre studier med tilsvarende funn viser at handlinger og væremåte har stor betydning for trygghet hos pasientene (10,12,20,21,22). Ifølge Segesten (23) ønsker pasienter å bli møtt med vennlighet, rolig opptreden, at en bryr seg om dem og at helsepersonell inngir tillit i møte med pasienten.

Vi fant at informantene opplevde det trygt og følte seg ivaretatt når det var flere rundt dem, dette i motsetning til Hughes (24), som på bakgrunn av en litteraturstudie konkluderte med at pasienter kan oppleve å bli forvirret av at flere ulike faggrupper er til stede. Segesten (23) påpeker at det viktig for pasienten å kunne ha tillit til at man kan få hjelp og behandling av kvalifiserte hjelpere, som eksperter og helsepersonell med høy kompetanse. Det å stole på at hjelpen er tilgjengelig sammen med rett behandling er avgjørende for trygghetsfølelsen.

Funnene viste blant annet at fortløpende, forklarende og hensiktsmessig informasjon har stor betydning for pasientens opplevelse av forutsigbarhet og kontroll i det perioperative forløpet. Våre funn er her i samsvar med andre som viser at god informasjon gjennom forløpet har betydning for å forebygge og dempe angst, noe som gir økt grad av tilfredshet hos pasientene (3,4,8,18,25,26). Et viktig moment som kan redusere forutsigbarheten og kontrollen er at pasienten ikke forstår informasjonen som blir gitt. Dette aspektet framtrer tydelig i grunnlagsdokumentet for anestesisykepleiere (27), der det påpekes at anestesisykepleieren i samarbeid med de andre i operasjonsteamet skal gi pasienten tilstrekkelig og forståelig informasjon. Preoperativt er det viktig at pasienten får informasjon om hele operasjonsforløpet i tillegg til mulighet til å komme med spørsmål. Det som oppleves som rutinearbeid for de profesjonelle kan for pasientene bli en skremmende opplevelse (3,10). Haugen et al. (8) trekker fram at pasienter som gjennomgår et kirurgisk inngrep i regionalbedøvelse trenger fortløpende informasjon om hva som kommer til å skje, og hvorfor. Walker (18) har blant annet funnet at den preoperative informasjonen ofte kan bli komplisert, og at dette kan forhindre at pasienten forstår det som blir sagt. Tilsvarende påpeker Segesten (23) at pasienter ønsker en informasjon av sykepleierne som er forståelig, som gir forutsigbarhet, og som de kan nyttiggjøre seg. Pasienter er mer tilfredse når de er godt informerte på forhånd, slik at de erfarer opplæring og støtte (10,28).

Kirurgisk virksomhet er ofte forbundet med et høyt tempo der mye skal skje på kort tid, noe som forårsaker at pliktig informasjonsformidling til tider kan foregå kjapt (3,27). Det er likevel viktig med en balansegang, slik at pasientene ikke overøses med for stor mengde informasjon på en gang (29). I tillegg må formidling av informasjon vurderes individuelt og tilpasses den spesifikke situasjonen (30). Svært engstelige pasienter kan for eksempel kanskje ha større behov for nærhet og oppmerksomhet enn andre. Våre funn viste også at motstridende informasjon førte til økt usikkerhet hos noen pasienter, noe som er i tråd med Segesten (23), som påpeker at informasjonen fra helsepersonell må gis på en slik måte at den ikke bidrar til økt usikkerhet og utrygghet.

Våre informanter erfarte ulik grad av smerter. Noen kjente smerter operasjonsdagen når de fikk spinalbedøvelse, mens andre erfarte sterkere grad av smerter første postoperative dag. Det viser seg at postoperative smerter fremdeles blir underbehandlet til tross for mye forskning på området (31,32,33). I en review fant Wooldridge og Branney (31) at sykepleiere ofte undervurderer pasientenes smertenivå. Årsak til dette kan skyldes mangelfull kommunikasjon og klinisk vurdering av pasientens smertetilstand (34,35) noe som kan resultere i utilstrekkelig og dårlig smertelindring (35).

Noen av informantene opplevde det utfordrende å uttrykke sine smerter etter en smerteskala. Smerteopplevelsen er subjektiv og smerteterskelen er variert (33,36), noe som gjør det problematisk å plassere smerteintensitet på en skala. Likevel er det ofte viktig å benytte måleverktøy som en slik smerteskala representerer. Det at pasientene kan gi uttrykk for sine smerter ved hjelp av en skala kan gi pasienten selv og oss et bilde av smerteintensiteten, i tillegg til å være anvendelig for å forstå om smertene øker eller blir lettere (10). Det er viktig å huske at oppmerksomhet og forståelse for den enkeltes behov i tillegg til god smertelindring kan bedre situasjonen, og bidra til at smerten takles bedre (10,34,37,38).

Flere av våre informanter opplevde hjelpeløshet og at det var vanskelig å være avhengig av hjelp under og etter operasjon. Våre funn er i overensstemmelse med Rosen et al. (20) som trekker frem at tap av kontroll kan medføre eller forsterke hjelpeløshet. Pasientrollen er utfordrende og medfører ofte en opplevelse av hjelpeløshet (20,21). Følelsen av å miste kontroll oppstår når en selv ikke kan styre det som skjer (3). Pasientens opplevelse av å ha kontroll og behov for kontroll varierer (12,30). Videre fant vi at våre informanter hadde ulike behov, for eksempel ønsket noen å ha kontroll ved å være våken peroperativt der det var behov for fortløpende informasjon. Videre fant vi at noen fikk bedret sin opplevelse av kontroll og indre ro gjennom tiltak som musikk eller pusteøvelser, i tillegg til informasjon og eventuelle beroligende medikamenter. Betydningen av faktorer som informasjon og musikk er vurdert som spesielt viktige for pasienter i regional anestesi som har mistet evnen til å kontrollere eller gjenkjenne deler av kroppen (10,39,40). Mens andre av våre informanter derimot ønsket å ha nok kontroll til å kunne velge å sove for å unngå smerter og ubehag. En relevant fortolkning er at de var trygge nok i situasjonen med så høy grad av tillit at de kunne gi fra seg kontrollen til de profesjonelle i teamet.

Noen av våre informanter opplevde krenkelse av bluferdigheten og tap av kontroll i forbindelse med intime gjøremål. Ifølge Martinsen (41) er det fare for å krenke pasienter sin integritet og verdighet hvis en overskrider den andres urørlighetssone. Imidlertid fant vi at informantene ble beroliget når sykepleier normaliserte situasjonen ved intime gjøremål. Dette kan sees i lys av personorientert profesjonalitet. Man ser på pasientene med «et hjertelig deltakende øye» (41,42). På denne måten engasjerer en seg i pasientene og i deres situasjon. En viser interesse for pasientene som hele personer samtidig som en bruker sin fagkunnskap på en utforskende og vurderende måte, for at situasjonen kan bli så positiv som mulig for pasientene. Gjennom en slik holdning kan en gjøre pasientene tryggere (42).

I hovedsak fant vi at erfaringer fra tidligere gjennomførte operasjoner medførte mindre usikkerhet. Likevel preget både positive og negative erfaringer fra tidligere operasjoner forventningene de bar med seg i forhold til operasjonen de nå skulle ha. Dette er i tråd med annen forskning som viser at tidligere positive operasjonserfaringer kan bidra til økt trygghet (10,21), mens negative erfaringer kan bidra til engstelse og utrygghet (4). For å unngå unødig engstelse trenger pasientene profesjonelle i teamet som er empatiske og oppmerksom me på pasientens behov både i den pre-, per- og postoperative fasen (27,43).

Metodiske betraktninger

En styrke ved studien er at det er gjennomført individuelle intervju av pasienter kort tid etter operasjonen. Det bidrar til bedre hukommelse hos informantene i intervjusituasjonen, enn om intervjutidspunktet hadde vært lang tid etter operasjonen.

I kvalitativ forskning er det ifølge Malterud (19) en fordel med erfaring, kunnskap og kjennskap til konteksten. Det ble vektlagt at spørsmålene i intervjuene var åpne, for å rette oppmerksomheten mot hva det var ønskelig at informantene skulle snakke om, men samtidig kan spørsmålene ha påvirket svarene fra informantene.

Det kan være en styrke at andreforfatter, som utførte intervjuene, arbeider som anestesisykepleier. Imidlertid kan forfatterne sin forforståelse som anestesisykepleiere og intensivsykepleier, og forskning på egen arbeidsplass, ha påvirket funnene. Ifølge Malterud (19) er det viktig at en er oppmerksom på sin egen forforståelse under hele forskningsprosessen. I løpet av analysen har vi vært oppmerksomme på egen tolkning og forforståelse, at deltakers stemme uttrykkes i sitatene, som i lag med relevant teori var grunnlag for endelig fortolkning.

Alle forfatterne bidro til utforming av temaer. Både datainnsamlingen og analysen er utført i nært samarbeid og enighet mellom alle forfatterne som har lest den transkriberte teksten flere ganger. Studien presenterer også direkte sitater fra informantene. Videre har samarbeidet mellom forfatterne bidratt til å styrke funnenes pålitelighet, gyldighet og troverdighet. Beskrivelse av metode og utvalg, samt beskrivelse av funn med sitat sikrer studiens transparens.

Studiens overførbarhet, om funnene kan anvendes i andre sammenhenger, er forsterket gjennom beskrivelse av kontekst, datainnsamling, analyse og funn. Imidlertid kan ikke funn fra denne studien overføres til alle pasienter i perioperativ fase som får regional anestesi, men kan bidra til bedre forståelse for pasientene sin situasjon.

Konklusjon

Studien beskriver ulike opplevelser og erfaringer hos pasientene gjennom den perioperative fasen i regional anestesi. Det er viktig å tilpasse forholdene til den enkelte pasient slik at de får best mulig opplevelser og erfaringer. En god ivaretagelse er avhengig av en rekke faktorer, som god fortløpende og tilstrekkelig informasjon, god smertelindring og rolig opptreden. Det oppleves trygt å bli ivaretatt av flere profesjonsgrupper i den perioperative fasen.

Implikasjoner for praksis og videre forskning

God informasjon om hva skal skje er viktig for å kunne gi pasientene god forutsigbarhet. I tillegg er det også viktig at profesjonsgruppene inngir tillit og trygghet i møte med pasientene. Uavhengig av tidligere opplevelser og erfaringer hos pasientene er det viktig å gi pasientene en best mulig opplevelse i den perioperative periode.

Vi foreslår etnografisk observasjonsstudie i tillegg til fokusgruppeintervju blant anestesi-, operasjons- og intensivsykepleiere for å belyse hvordan pasientene blir best mulig ivaretatt av de tre profesjonene i den perioperative fasen.